Kritiserer Ulf Ekmans stille utmarsj
Når Ulf Ekman lar være å ta oppgjør med fortiden, går noen glipp av at det som ødela troen deres, nå kanskje ikke gjelder lenger. Stian Kilde Aarebrot etterlyser selvkritikk i sin Gjesten-kommentar.
– Ulf Ekmans drøm er at pendelbevegelsen mot stadig nye kirkesplittelser skal snu. En kritikk av bevegelsen han nå forlater, vil kunne virke motsatt. Dessverre, skriver Stian Kilde Aarebrot. Ekman er grunnlegger av den pinsekarismatiske menigheten Livets Ord i Uppsala.
Kurt T. Pedersen / Vårt Land
Ulf Ekman, trosbevegelsens gallionsfigur nummer én, har blitt katolikk. «Ulf hvem?» spør kanskje den gjengse statskirkegjenger, og blar forbi nyheten med et likegyldig sukk. Men for meg og alle andre med karismatisk blod i årene, er dette en like stor nyhet som at Carl I. Hagen skulle meldt seg inn i SV samtidig som han pensjonerte seg.
Ekman var en ruvende skikkelse i det karismatiske landskapet gjennom 80- og 90- tallet. Ingen over, kanskje Åge Åleskjær ved siden. At reaksjonene er mange, men de sterke reaksjonene så få, tyder på at det er lenge siden katolikkene har vært bedre ansett blant protestantene enn nå. Veien mellom karismatikk og katolikk er betydelig kortere nå enn da jeg var tenåringspinsevenn. Da kunne man kjøpe VHS-kassetter i menighetsbutikken, der det ble spekulert i om Paven var Antikrist (skjønt fremdeles er det vel noen som prediker om Skjøgekirken i Rom).
Jeg har også reagert på konverteringen, men av en annen grunn enn de reaksjonene jeg hittil har fått med meg: Hvor er selvkritikken, oppgjøret med det han tidligere har stått for? Går du fra Frp til SV, har du endret syn på temmelig mye. Så også med et sprang som går fra den ene til den andre enden av konfesjonsaksen.
