Arven etter Europas slaveri

Tove Skotvedt

Medlem av Roma Task Force, tidligere norsk representant i Europarådets 
Ad hoc Committee of Experts on Roma and Travellers

Vi som er gamle nok kjenner historien om slaven i romanen Onkel Toms hytte. Utallige bøker, forskningsarbeider og filmer har omtalt slaveriet i Amerika. At slaveri pågikk midt i Europa og over en enda lenger periode enn i Amerika, er stort sett ukjent.

I dag markerer Romania avskaffelsen av 500 års slaveri av rom og sigøynere. Slaveri ble forbudt i Romania i 1856, og den årlige Romfrigjøringsdagen 20. februar ble offentlig merkedag i 2011. Slaveriet er lite kjent til tross for denne første institusjonaliserte og organiserte diskrimineringen av rom i Romania.

Slaver fra 1300-tallet

Rom kom vandrende fra India mot Europa. De første nedtegningene 
i Romania finnes i klostrenes lister over romslaver på 1300- og 1400-tallet. I motsetning til i Amerika ble slaver i Romania ikke kidnappet i andre land og fraktet over havet. De var borgere i landet.

I Amerika var slaveriet drevet av ønsket om billig arbeidskraft. Slik var det også i Romania. Rom var ettertraktet. Rom var dyktige, særlig innen håndverk og som musikanter. For å hindre rom fra å dra fra Romania – en tendens man så på 1300-tallet – ble rom holdt på plass ved
 lover som gjorde romarbeidere til 
eiendom. Europarådets fakta­sider om romhistorien siterer lovverket i Wallakia, en del av Romania: «Rom/sigøynere skal fødes som slaver. Enhver som 
fødes av en slavemor forblir
 slave.» En situasjon ikke ulik den for afrikanske slaver i Amerika.

Eid av staten

Romania hadde, som eneste land i Europa, gjort rom til slaver. Slavene var først eid av staten, som så solgte eller ga dem til adelsmenn og klostre. Romslaver var objekter uten rettsbeskyttelse – solgt på auksjoner, gitt som presanger eller benyttet som betaling for gjeld.

Romslaver ble oppfordret til tidlige ekteskap og til å få mange barn, for å øke slaveeierens velstand. De kunne bare gifte seg med slaveeierens samtykke. 
Barna ble skilt fra foreldre og fordelt blant andre slaveeiere.

Så, rundt 1850 kom økono­miske og sosiale endringer. Den industrielle revolusjon 
endret behovet for arbeidskraft. 
Rumenske studenter kom hjem fra Vest-Europa med nye ideer om menneskerettigheter og protesterte mot romslaveriet. En lov i 1856 avskaffet slaveriet og etter hvert ble cirka 200.000 til 350.000 romslaver, som utgjorde 7 prosent av befolkningen, frigitt. Slave­eiere, som klostrene og adelen, ble godt kompensert av staten for å frigi slavene. De frigitte slavene fikk ingen kompensasjon.

Mindreverdige

Et samfunns slavehistorie, enten det gjelder USA eller Romania, vil prege samhandling, menneskeverd, selvaktelsen og aktelsen –
 eller mangel på denne. På 
samme måte som i USA, fortsatte 
rasisme og diskriminering i
Romania i skyggen av slaveriet.
 Frigitte rom ble fortsatt sett på som ikke-mennesker. De som kunne, dro til andre land i
 Europa eller til Amerika.

I Romania ble frigitte rom­slaver og deres etterkommere sett på som mindreverdige og en trussel mot nasjonenes renhet. På 1920-tallet kom tiltak innen rasehygiene, som sterilisering og bosetting i isolerte leirer. I 1942 døde 20.000 rom under en
deportasjon til Transnistria i det gamle Sovjet, beordret av Romanias leder, Ion Antonescu.

LES OGSÅ: Enstemmig ja til minnesmerke for romfolk drept under krigen

Diskriminering

Det var lite
fokus på rom etter andre verdenskrig. Men etter 1990 og kommunismens fall, åpnet det rumenske samfunnet opp på godt og vondt. Arven fra romslaveriet førte til en ny stigmatisering av rom. De ble gjort til syndebukker for de uoppfylte forventningene til det nye demo­kratiet. Samtidig forsvant tidligere arbeidsplasser for rom i gruver og landbrukskollektiver gjennom privatisering. Åpen diskriminering på bolig- og
arbeidsmarkedet ble forsterket under finanskrisen.

Den kjente romforskeren, Dr. Ian F Hancock, kaller dette
 «pariasyndromet». Han mener dagens diskriminering av rom, eller anti-ziganismen, er en videre­føring av behandlingen under slaveriet. Den
 rumenske sosiologen og rom, Vasile Burtea, og flere med ham, ser derfor dagens migrasjon som en nødvendighet for rumenske rom. Løsningen for mange er å dra, først og fremst for å jobbe. Med manglende
 relevant utdanning og/eller manglende språkkunnskaper, ender mange som tiggere på gaten, slik vi ser dem i Norge.

Vårt møte med rom

Historien om slaveriet i Romania var lite kjent i og utenfor landet i lang tid. Majoritetssamfunnet og
 politikerne manglet kunnskap og vilje til å ta tak i denne mørke delen av Romanias historie. I 2011 var tiden omsider moden. En lov om markering av avskaffelsen av slaveriet ble vedtatt og den offisielle datoen for årlig markeringen ble satt til 20. februar.

I 2016, mer enn 150 år etter at romslaveriet ble avskaffet, fikk markeringen den 20. februar
 det året en sterk, symbolsk
 betydning. Den rumenske regjeringen avduket en minneplakett på Tismanaklosteret, et kloster som tidligere hadde romslaver.

Til stede var USAs daværende ambassadør i Romania, Hans Klemm. Han understreket at det tok lang tid før USA erkjente eget slaveri og ba om unnskyldning for denne skamfulle delen av historien. Hans budskap var at et virkelig demokrati er det som er i stand til å reflektere over fortidens feil og som er i stand til å ta grep for en bedre fremtid.

Dette er også en utfordring for Romania. Den årlige, offisi­elle markeringen er et viktig bidrag til åpenhet og kunnskap om et 500-årig slaveri og om konsekvensene av slaveriet. Her i Norge bør vi ha slavehistorien i bakhodet i vårt møte med
 rumenske rom.

LES OGSÅ: