– Mange synes det er vanskelig å be om hjelp

Under hashtaggen #legermåleve har hundrevis av unge og gamle leger delt frustrasjon over arbeidsforholdene på norske sykehus, støtte til dem som står frem med sine historier og appeller om endring adressert til både politikere og sykehusledere.

Kampanjen ble startet etter at en kvinnelig lege i juni tok livet sitt etter lange perioder med høyt arbeidspress. I et innlegg på Facebook delte kjæresten historien om hvordan jobben sakte, men sikkert tæret på krefter, kropp og sinn.

Vårt Land har møtt flere nye og erfarne leger som alle ønsker en ting: Å kunne leve.

Forlot det offentlige

I mars skrev Vårt Land om fødselslege Thorbjørn Brook Steen som ble utbrent, sykemeldt fra og sluttet i jobben som overlege på Ullevål etter 20 år. Han har gått over til det private.

– Nå har jeg det mer på avstand, og ser i enda større grad hvordan det påvirket livet mitt negativt. Jobben i seg selv er interessant og full av spennende utfordringer, og jeg var jo drevet av et sterkt ønske om å hjelpe. Men nå ser jeg hvor fraværende jeg har vært, fra familie og fra mitt eget liv, kan han nå fortelle Vårt Land.

Pausen fra Ullevål har hatt fysiske utslag på kroppen hans.

– Blodtrykket mitt har falt fra 140/90, som er grense for når man bør ha blodtrykksmedisin til å nå normalttrykk. Det har en faktisk påvirkning på helsa mi, sier han.

[ Legen har blitt utbrent to ganger: Av å leie Noregs største fødeavdeling, og av ungdomsarbeidet i kyrkja ]

Han hører stadig flere unge leger som krever en arbeidshverdag hvor de også kan leve ved siden av jobb. Han mener skiftet til et slikt helsevesen er helt nødvendig.

– Vi må bort fra synet på en god lege som et heroisk, umenneskelig 24/7-person. Det må være plass til ekte mennesker som vil andre ekte mennesker vel, sier han.

– Vi sliter med rekruttering

– Vi jobber 14–16 timers vakter, uten matpause, uten tid til tissepause og så vidt tid til å snakke med kollegaer. Dette er ikke enkelttilfeller. Dette skjer ofte og det har tært mer på meg enn jeg trodde det skulle, sier turnuslege Anna Grønning til Vårt Land.

Hun jobber som LiS1 (Lege i spesialisering, første del) på Kalnes sykehus i Østfold. Grønning er oppvokst i en legefamilie. Hun var forberedt på tunge tak, men forteller til Vårt Land at hun likevel ble overrasket over arbeidsforholdene.

– Hovedproblemet er at det er for få på jobb. Hvis noen er syke så må vi som allerede jobber mye dekke over for de som er syke, sier hun.

Å komme hjem fra jobb helt utmattet er ikke uvanlig for Grønning. Hun forteller at hun må bruke fritiden sin bare på å komme seg til neste vakt.

– Jeg har ingen barn eller familie jeg må følge opp. De som må strekke til på de arenaene i tillegg – det går jo ikke, sier hun.

– Er du redd for at vi vil miste mange leger fra det offentlige helsevesenet om forholdene ikke blir bedre?

– Det er allerede et problem! Jeg skjønner egentlig ikke at man ikke prater mer om dette. Vi sliter med rekruttering, sier hun.

Frykter for fremtidens helsevesen

Sandra Kristiansen er nylig ferdig som turnuslege, og jobber nå som fastlegevikar. Hun deler Grønnings oppfatning av hva som er den store utfordringen for legers arbeidsforhold nå:

– Det er for få leger på for mange arbeidsoppgaver. En må ofte sitte overtid for å få ting gjort, og likevel dra hjem og føle litt for mye ble i hui og hast. Det er frustrerende å jobbe slik over lang tid. Til syvende og sist er det pasientene det går utover, sier hun.

I vår kom Kristiansen med boka Er det en lege her? Boka består av dagboknotater fra livet som turnuslege, med både opp- og nedturer. Kristiansen er positiv til at flere nå deler sine opplevelser. Hun mener at det tradisjonelt sett har vært liten kultur for å framstå sårbar i legeyrket, og det gjør kampanjen enda viktigere, sier hun.

– Da jeg ga ut boka, var jeg usikker på hvordan den kom til å bli mottatt. Er det innafor å være så ærlig? Men det er tydelig at mine opplevelser ikke var unike.

Når jeg ga ut boka for bare to-tre måneder siden, var jeg usikker på hvordan den kom til å bli mottatt. Er det innafor å være så ærlig? Men det er tydelig at mine opplevelser ikke var unike.

—  Sandra Kristiansen

Hun sier at det offentlige helsevesenet er i knestående. Det skremmer henne.

– Jeg tror ikke vi aner hva konsekvensene av det å ytterligere svekke det offentlige vil kunne bli for ulikhet, for helse, for generell uro og misnøye i samfunnet. Et sterkt offentlig helsevesen gagner alle – selv de som har råd til å betale for en skikkelig fet helseforsikring. Derfor er det viktig at vi framover styrker det offentlige og tar vare på folkene som jobber der, sier hun.

Vanskelig å be om hjelp

Ifølge Legeforskningsinstituttet har leger høyere sannsynlighet for å ta livet sitt enn andre. Særlig kvinner og eldre leger er i risikosonen.

– Vi vet ikke hvorfor det er sånn, men vi vet at mange leger sliter med «rollereversering» – altså selv å være pasient. Mange syns det er vanskelig å be om hjelp, sier instituttsjef Erlend Hem til Vårt Land.

[ Fastlege henviser til prest  ]

Tallene de baserer sin kunnskap på, er fra 1990-tallet, men i løpet av året vil instituttet slippe ny, oppdatert forskning, kan han fortelle.

Vi vet ikke hvorfor det er sånn, men vi vet at mange leger sliter med «rollereversering» - altså selv å være pasient. Mange syns det er vanskelig å be om hjelp

—  Erlend Hem, Legeforskningsinstituttet

Kristin Kornelia Utne, leder i Yngre Legers Forening sier til Vårt Land at legeyrket, som andre yrker med høyt press, mye ansvar og små marginer for feil fører med seg en større psykisk belastning.

– Derfor er det svært viktig med kollegastøtte, debrifing i regi av arbeidsplassen og høyt fokus på hvordan man kan takle tragiske hendelser. Dette har i for liten grad vært prioritert i en stresset arbeidshverdag, sier hun.

Hun forteller også at det norske helsevesenet sliter med rekruttering mange steder.

– Det er allerede spesialist og legemangel i norske sykehus, flere steder er det kritisk mangel. Enkelte fag har rekrutteringsutfordringer selv i store sykehus, sier hun.

Familien til legen som tok livet sitt i juni, er orientert om at Vårt Land skriver denne artikkelen.

---

Trenger du noen å snakke med?

• Disse kan du ringe:
• Mental Helse: 116 123
• Røde Kors: 800 33 321
• Kirkens SOS: 22 40 00 40
• Ved akutte situasjoner - ring legevakten på 116 117 eller nødnummer 113.

---