Vi skriver mandag 6. april, første dag i påske uken. Den stille uken har aldri vært stillere.
– Norge skjelver nå. Vanlige arbeidsfolk betaler den tøffeste prisen, sier LO-leder Hans-Christian Gabrielsen til NTB.
Han sikter til at over 412.000 personer, nærmere 15 prosent av arbeidsstokken, er helt eller delvis arbeidsløse. Ingen tror at ledighetstoppen er nådd.
Nå har vi alle et likviditetsproblem
Politikerne produserer krisepakker på løpende bånd. Milliardene strømmer ut, heldigvis har vi penger på konto, for dette er det eneste verktøyet som virker akkurat nå. Samfunnets likviditet er på et minimum, hverken bedrifter eller husholdninger aner hvordan en skal kunne betale regningene de neste ukene.
Denne krisen ligner ikke på noen annen. Ingen har fasiten. Ingen har vært her før.
Det er de samme gruppene som rammes hardest - også denne gangen
Scenarioet har likevel noen velkjente trekk: Det er de mest sårbare som er mest utsatt. Viruset smitter like kraftfullt enten du heter Petter og eier mange hoteller eller Pjotr og har vært vikar i resepsjonen, men de som først må gå fra jobb, er de lavtlønte og de med svakest tilknytning til arbeidslivet.
Frischsenteret, Nav og SSB har ettergått de første 270.000 som ble permittert. De finner at arbeidsledigheten rammer bredt, men at personer med lav inntekt, lav utdanning og begrensede økonomiske ressurser rammer hardest. Kvinner er mer utsatt for å miste jobben enn menn. Unge er mer utsatt enn eldre. Innvandrere er mer utsatt enn norskfødte.
En Piketty-debatt med absurde trekk
For bare fire uker siden ledet jeg en debatt om økonomisk ulikhet i regi av Polyteknisk Forening. Jeg snakket med økonomer og ungdomspolitikere om den franske stjerneøkonomen Thomas Piketty og hans nye bok om ulikhetens historie, Kapital og ideologi.
Thomas Piketty ble en toneangivende stemme i debatten for noen år siden da boken Kapitalen i det 21. århundret kom ut i 2013. Piketty ble raskt venstresidens ledestjerne. Hans analyser om hvordan verdens rikdom skjevfordeles og hvilke konsekvenser dette får i samfunnsutviklingen, gikk rett hjem.
Den franske økonomen Thomas Piketty har kommet med en rekke radikale forslag for å utjevne ulikhetene i verden. Han ble venstresidens ledestjerne, her fra en debatt arrangert av Tankesmien Agenda med Ap-leder Jonas Gahr Støre i 2015. (Foto: Jon Olav Nesvold/ NTB scanpix/arkiv)
Alle var enige om at hans forslag var for radikale
I den nye boken viser Piketty hvordan de rikeste menneskene gjennom alle tider har skapt ordninger som sikrer dem videre rikdom på bekostning av massene, også etter krig og kriser. Hans forslag er radikale: Han går inn for 90 prosent arveavgift, høyere beskatning av formuer og utbetaling av en minimumslønn for alle, såkalt samfunnslønn.
I debatten var det stor enighet om at Piketty hadde gode analyser, men at løsningene hans denne gangen er altfor radikale.
Kollapsen vi ikke så komme
Det absurde i dag er ikke bare det faktum at 100 mennesker møttes i et trangt møterom der noen hostet, andre harket, men ingen krevde sosial distansering. Vi hadde antakelig bare flaks som ikke endte opp smittet og syke. Mange andre arrangementer den uken ble rene smitte-ringer.
Det virkelig absurde var at vi snakket om verdensøkonomien slik den så ut akkurat da, som om den var noe uforanderlig – selv om dødstallene hadde begynt å stige i Italia og Kina og forlengst hadde innført portforbud. Vi snakket om velferdsstatenes utfordringer og om muligheten for noen små justeringer i formuesskatt og arveavgift – uten å ane at vi bare var noen få timer unna en total samfunnsøkonomisk kollaps – verden over.
Fullt på konto
Denne krisen skiller seg per i dag ikke fra andre kriser hva sårbare grupper angår.
Spanskesyken rammet også de fattige og mest sårbare gruppene hardest. I en kort periode etter pandemien, skortet det på arbeidskraft, og lønningene steg. Men deretter økte ulikhetene og polariseringen i samfunnet.
Etter finanskrisen ble likhetene mellom de fattigste og de rikeste jevnet ut fordi mange av de mest velstående i verden hadde fått solide innhugg i sine formuer. De rikes bankkontoer kom seg relativt raskt til hektene igjen. Ved starten av 2019 eide 26 personer like mye som halve verdens befolkning, ifølge en ulikhetsrapport fra Oxfam. Det finnes stadig flere folk også i Norge som har så mye at regningene ikke strekker til...
Hvilke nye verktøy har vi i kassen?
Vil dette også bli fasiten etter denne krisen? Mange kapitaleiere har allerede fått redusert sine verdier markant. De må få den bistanden de trenger for å ivareta arbeidsplasser og sikre ny omstilling. Erfaringer fra tidligere kriser tilsier at det vil kunne ta lang tid å stabilisere forholdene. Usikkerhet er ikke finansmarkedenes eller styreledernes beste venn. Spørsmålet er hvilke verktøy vi har tilgjengelige når krisepakkene er betalt ut, viruset er slått ned og hjulene begynner å rulle igjen.
Når investeringstakten synker og gjenoppbygging tar tid, vil det ikke være jobber for alle.
Mer debatt er nødvendig - og vil komme
Det er godt lederskap at Erna Solberg og Jonas Gahr Støre disse ukene har søkt samhold og fellesløsninger i det politiske arbeidet. Men vi kan forvente at de politiske diskusjonene blir skarpere om noen uker.
Det er nødvendig, for vi har flere utfordringer vi må adressere. Løsningene må trolig bli ganske annerledes enn de vi har tatt i bruk til nå:
• Skal bedrifter som har fått krisehjelp måtte ta et spesielt ansvar for vikarer, nyutdannede, midler tidig ansatte og løsarbeidere?
• Finnes det en ny sti som kan tråkkes opp ved siden av den såkalte arbeidslinja som hele vår velferdsmodell er bygget opp rundt? Kan vi gjøre noen mer radikale grep, slik at ungdommer som ikke finner en naturlig vei inn i arbeidslivet, ikke trenger en sykdomsdiagnose for å få hjelp til livsopphold?
Jeg tror ikke på samfunnslønn som en varig løsning, men det er interessant å se at USA i disse dager er i ferd med å skrive ut sjekker til hele befolkningen for å motvirke en økonomisk kollaps og familier i ruin.
Vi kan forvente at de politiske diskusjonene blir skarpere om noen uker. Det er nødvendig, for vi har flere utfordringer vi må adressere. Løsningene må trolig bli ganske annerledes enn de vi har tatt i bruk til nå, skriver Veslemøy Østrem
I disse dager snakkes det varmt om de yrkesgruppene som har holdt hjulene i gang med livsviktige oppgaver de siste ukene; renholdere, hjemmehjelper, portører, ambulansesjåfører og vektere.
Hva med å gi dem en klekkelig bonusutbetaling á la det topp ledere får utbetalt etter god krisehåndtering? Det ville også bidra til å få i gang hjulene i det samfunnsøkonomiske maskineriet.
Noen samfunnsverdier bør være intakte også etter dette
Koronakrisen er ulik alle andre økonomiske kriser fordi både tilbuds- og etterspørselssiden er totalt slått i bakken. Hvis nedstengningen ikke varer i månedsvis, er det fortsatt håp om at vi kan unngå en langvarig nedgangstid. Men hvis vi heller ikke denne gangen klarer å fordele byrden slik at det ikke er de sårbare gruppene som blir værende på sidelinjen, kan vi ikke si at vi har kommet oss igjennom den uten at noen av våre viktigstes samfunnsverdier, solidaritet og jevnbyrdighet, er svekket.
LES ANDRE KOMMENTARER OM KORONA-KRISEN:
• Une Bratbergs kommentar Vårt sanne jeg - om internasjonale ledere, Trump og Merkel.
• Ingeborg Misje Bergems kommentar om de røde dødstallene.
• Geir Ove Fonn om krisepakkene - som er historiske, men helt nødvendige.
---
Fakta:
---
