Summene er astronomiske. I USA er det vedtatt føderale støttetiltak til 2.000 milliarder dollar. Det tilsvarer det dobbelte av vårt lenge opptjente oljefond, og utgjør rundt 10 prosent av brutto nasjonalprodukt i USA.

Også i Norge, der nesten 300.000 er permittert på kort tid, øker koronaregningen raskt. Ifølge Finansdepartementets beregninger er balansen i statsbudsjettet for 2020 allerede svekket med nesten 200 milliarder kroner. Det er en sum som tilsvarer fem år med norsk bistandsinnsats til verdens fattigste, eller to prosent av oljefondet.

Blir nedgangstid, men usikkert hvor dyp

Foreløpig vet vi ikke hvor det hele ender. Dersom samfunnet åpnes gradvis opp igjen etter påske, vil økonomien kunne hente seg inn igjen uten altfor ødeleggende skadevirkninger.

Men selv i de beste scenarioene, der vi er tilbake til normalen over sommeren, blir nedgangen dyp. I Norge er en forventet økonomisk vekst for 2020 allerede nedjustert til en nedgang på 2 prosent.

Økonomisk resesjon kan være ille nok i en avansert økonomi som den norske, men vil være dobbelt tragisk for det globale sør. De fattigste landene risikerer nå å miste enda en mulighet til å ta større del av en velstandsvekst som vi her i det rike nord har tatt for gitt i flere generasjoner.

Europa er hardt rammet

I Kina, som berømmes for sine effektive, om enn autoritære, nedstengningstiltak, var de økonomiske tapene 20 prosent i den verste perioden.

Så langt er Europa enda hardere rammet, både menneskelig og økonomisk. Nesten 400.000 mennesker har fått påvist koronasmitte i Europa, og dødstallene passerte mandag 25.000.

Konsekvensene er brutale. I Europas økonomiske lokomotiv Tyskland, spår en økonomisk ekspertgruppe at landets brutto nasjonalprodukt kan krympe med over 5 prosent i år. Og når tyske bilfabrikker står i månedsvis, triller samfunnshjulene synlig saktere.

Rekordmange er blitt permittert

Aldri har trolig verdens og Norges arbeidsledighet økt raskere enn den siste måneden. Grunnen er at myndighetene rundt om – av hensyn til vår alles helse – har innført tiltak som tvinger mange virksomheter til å innstille sin virksomhet. Andre bedrifter får ikke lenger inntekter fordi folk sitter hjemme, i stedet for å være ute og betale for reiser, restaurantbesøk, oppgradering av garderoben, eller ny bil.

I en slik ekstraordinær krise er det rimelig at regjeringer setter inn fellesskapets midler for å redusere tapene bedrifter og ansatte blir påført, selv om det ikke kan kompenseres fullt ut. Koronaepidemien krever også en økonomisk dugnad, der de fleste av oss vil måtte stramme inn.

For tross støttepakker, vet vi at epidemien vil medføre langsiktig tapte skatteinntekter, og dermed strammere offentlige budsjetter. Og mens det tar kort tid å nedbemanne i kriser, tar det vanligvis mye lenger tid før bedriftene ansetter nye når pilene igjen peker oppover.

Norske myndigheter disponerer gullkort

Som vanlig sitter vi i Norge med gullkortet, om enn ikke like blankt som før. Vår økonomi rammes på tre fronter: Det lammende viruset, den rekordlave oljeprisen og en ekstremt svak krone. Det siste er bra for eksportbedrifter, men vil gjøre alt vi importerer mye dyrere. Og allerede nå har Norge den høyeste arbeidsledigheten siden 2. verdenskrig.

Men likevel: Oljefondet teller fortsatt rundt 10.000 milliarder kroner, eller godt over 1,8 millioner kroner for hver nordmann.

Fondet er ment å finansiere pensjoner og velferdsytelser for kommende generasjoner. I dagens unntakstilstand er det imidlertid også for dem bedre at det blir trukket ekstra ut av fondets midler nå, enn at samfunnsøkonomien blir påført helt ødeleggende skadevirkninger.

Solid buffer i Oljefondet

Regjeringen anslo sist fredag at det må sprøytes inn 10–20 milliarder kroner i måneden for å kompensere for tapene norske bedrifter og arbeidstakere lider. Det er mye, men selv med et uttak på 20 milliarder i måneden fra Oljefondet, ville det tatt godt over 40 år før fondet med dagens størrelse ville være tømt.

Denne særnorske reserven gir norske politikere et helt unikt handlingsrom, men har vist seg å gi små insentiver til å holde igjen når tidene er gode.

Verdens største økonomi, den amerikanske, er tross en historisk lang periode med god vekst, i en helt annen tilstand. USA er allerede dypt forgjeldet, og støttemilliardene legger seg på toppen. Uten store føderale midler i nødhjelp til bedrifter og ansatte, kan imidlertid økonomien kollapse totalt, med enorme menneskelige og samfunnsøkonomiske kostnader.

Comeback for staten

Britenes legendariske økonom John Maynard Keynes gikk i mellomkrigstiden i bresjen for stimuleringstiltak der staten skal gi gass i nedgangstier, for eksempel ved å trappe opp statlig utbygging og vedlikehold av infrastruktur, og heller bremse offentlige utgifter når hjulene igjen ruller for fullt.

På mange måter ser koronakrisen ut til å forsterke statens comeback, etter at den lenge har vært betraktet nærmest som et serviceorgan for det frie, globale markedet. Med et rentenivå som nærmer seg null, kan det til og med hende gjeldsbyrden blir overkommelig å betale ned for statene, som nå praktiserer en ekstremvariant av keynesiansk stimuleringspolitikk.

LES MER:

Én mulig god ting: Trump kan tape

Velgerne flokker seg om Erna

Strategi med ringvirkninger