Jeg har aldri før fått presentert dødsfall i blodrøde tall, som en tikkende klokke. Hva gjør det med meg?

'Du må ha et ekstra blikk på NTB i kveld. Det er ikke lenge til Norge får det første dødsfallet', sa en av redaktørene til meg en fredagskveld for over to uker siden.

Da var det ennå ingen som hadde dødd av koronaviruset i Norge. Når jeg skriver dette er det flere titalls døde. Og der, mens jeg satte på litt mer kaffe på kaffetrakteren, kom det nok en melding om to døde til.

VG har laget en morbid dødsklokke som teller antall døde. Jeg sjekker den flere ganger om dagen og ser de blodrøde pilene som peker – det ligger en avhengighet i det, et slags sug mot ­katastrofen.

Pesten - en fiende av livet selv

De siste ukene har ­romanen Pesten klatret på bokhandlernes salgslister. Romanen, skrevet av den franske ­filosofen og forfatteren Albert Camus i 1947, handler om pesten som inntar den fransk-algerske byen Oran på 1940-tallet, og ­leses gjerne som en allegori over nazismen og 2. verdenskrig.

Innbyggerne i byen er hverken spesielt dydige eller spesielt onde. De «arbeider hardt, men bare for å tjene penger. De interesserer seg først og fremst for handel og er mest opptatt med det de kaller forretninger», skriver Camus. Derfor er de helt uforberedte på en pest som treffer blindt og nådeløst. Innbyggerne oppfører seg omtrent som den gjengse nordmann i disse koronatider. Noen hamstrer og prøver å tjene på situasjonen.

Noen prøver å komme seg ut av den nedstengte byen for å møte dem de er glad i, mens andre prøver å redde sine medborgere.

Camus er ikke interessert i motivene for ondskap eller godhet. Pesten – eller nazismen hvis vi tolker Camus slik – er først og fremst ond fordi den er en fiende av livet selv. I en slik situasjon blir ikke godhet abstrakt moralfilosofi, men det å holde mennesker i live. Det gjelder å holde livet i live.

Den tikkende klokken

I min levetid har aldri døden vært så til stede i samfunnet som den er nå. Jeg har aldri fått dødsfallene til mine medborgere presentert i avisen før i blodrøde tall, som en tikkende klokke.

Den siste uken har jeg intervjuet­ en rekke samfunnsdebattanter om etiske vurderinger under koronakrisen. Om det er moralsk riktig å la en gruppe mennesker i risikosonen dø for at konsekvensene av koronatil­takene skal ramme svakest mulig­. Om hvor mange dødsfall som er for mange, til at samfunnet­ kan leve med seg selv. Det er umulige spørsmål å svare på, men jeg er likevel nødt til å forholde meg til dødstallene, for de er overalt.

Jeg blir først og fremst bare kvalm når jeg ser disse tallene. Kanskje er det fordi jeg tvinges til å forholde meg til de mørkeste sidene av livet: til at folk dør hver dag, til at vi lever på en måte som gjør at folk vil miste livet, til at legene hver dag – ikke bare under­ koronakrisen – prioriterer og bortprioriterer og avgjør hvem som får leve og hvem som må dø.

Trenger egentlig livet å være så sårbart?

«Livet er så sårbart», er en av klisjeene det florerer av på sosiale medier i disse dagene. Det man mener å si er vel at døden kommer brått på, og det er sant. Men koronaepidemien viser oss skremmende godt at også samfunnet er sårbart. At inntektsgrunnlaget forsvinner og økonomien kollapser, at ­bedrifter ikke klarer seg en måned uten inntekt, at den mentale helsen – eller parforholdet, for den saks skyld – ikke tåler to uker i isolasjon.

Innimellom øktene av TV-­serier, puslespill og den ene turen­ langs Akerselva jeg tar hver dag, så tenker jeg på: trenger egentlig livet å være så sårbart? Kan vi tenke oss en verden der våre liv og vårt livsgrunnlag står i første rekke, der eksistensen er mer ­beskyttet enn den er i dag?

Hva vi gjør når det er over

Jeg tar meg selv i å håpe at dødstallene som lyser imot meg, og oss, vil endre noe. For vi har allerede begynt å snakke om hva vi skal gjøre når dette er over, hvordan verden vil se ut da. Ifølge den amerikanske forfatteren Stephen Metcalf kan det synes som om vi nå står overfor en stor reset-knapp, som at verden på en eller annen måte vil bli ny igjen etter koronakrisen. Det håper jeg han har rett i.

Sist gang kloden opplevde en slik nesten universell restart var etter 2. verdenskrig. Hvis man godtar Albert Camus’ allegori om nazismen som en pest som er ­fienden til alt liv, kan nye ting skje når man trykker på reset ­etter at katastrofen er over.

Opplevelsen av en ondskap som blindt utsletter liv førte etter­ 1945 til nye fellesskap og løsninger: til dannelsen av FN, til Menneskerettighetserklæringen, til oppbyggingen av universelle velferdssystemer. Til en verden som prøvde ikke bare å være opptatt av det den kalte forretninger, men som forsøkte å beskytte det nakne livet.

Disse organisasjonene endret selvsagt ikke på det faktum at livet er sårbart, for det er det. Vi skal alle dø, uansett hvor mye vi organiserer oss. Men vi trenger ikke alle å permitteres. Det trenger ikke være slik at de med svakest sikkerhetsnett rammes hardest også av denne krisen. Det kan vi faktisk gjøre noe med.

For min egen del håper jeg at dødstallene, men også enkelthistoriene om sykehjemmene, de sårbare barna, flyktningene, de kronisk syke og de arbeidsledige, vil forbli i min bevissthet når vi forhåpentligvis har trykket på reset-knappen. For tallene og historiene er alltid der, det er bare jeg som ikke har fått dem presentert i blodrøde sifre før.

LES FLERE KOMMENTARER FRA VÅRT LANDS REDAKSJON:

• Ane Bamle Tjellaug: «Vil du la deg overvåke hvis du får lov å dra på hytta?»

• Berit Aalborg: «Norske myndigheter har nedprioritert smitteberedskapen. Det betaler vi for nå»

• Ane Bamle Tjellaug: «Jeg orker ikke late som om denne krisa gjør meg til et bedre eller et mer empatisk menneske»

---

Fakta:

---