Han brakte pinsevekkelsen til Norge. Mange mente møtene hans var av ‘djevelens ånd’

Gjennom store deler av pinsebevegelsens historie har forholdet mellom dem og andre kirker vært preget av gjensidig skepsis. Opprinnelig var pinsebevegelsens norske grunnlegger Thomas Ball Barratt en sterk tilhenger av kirkelig enhet.

– Barratt var veldig økumenisk. Han ville ikke starte en egen kirke, men ville at pinsevennenes erfaringer skulle spres inn i alle kirkesamfunn, sier førsteamanuensis Rakel Ystebø Alegre.

Hun har nylig fullført en doktorgradsavhandling om mannen som brakte pinsevekkelsen til Norge. Her har hun særlig undersøkt kritikken mot T.B. Barratt og hvordan han forsvarte pinse­venners tro og praksis under pinsevekkelsens første fase, fra 1906–1909.

LES OGSÅ: Her samles Luther-inspirerte pinsevenner

Pinsevekkelse

I dag anslås­ det at mellom 600- og 700 millioner­ mennesker på verdensbasis er pinsekarismatikere. Thomas Ball Barratt regnes for å være mannen som startet pinsevekkelsen i Norge. Han var en nøkkelperson for bevegelsen i hele Skandinavia, England og Nord-Europa.

– De første årene av vekkelsen var Barratt veldig viktig. Han var en frontfigur, både som en forsvarer av pinsevenners tro og som evangelist.

Det var under en reise til USA i 1906 at den daværende metodistpastoren hørte om pinsevekkelsen som foregikk i California. Tidligere hadde man sett flere store vekkelser i USA der folkemengder ga seg hen til Gud og til et hellig liv. Nå kunne man høre om mennesker som ble fylt av Den hellige ånd og talte i nye tunger – en nådegave gitt av Gud der man snakket ukjente språk. Troen på helbredelse var også viktig for bevegelsen.

Barratt opplevde både å bli fylt av Ånden – det som ofte kalles åndsdåp – og å tale i tunger. Da han senere arrangerte vekkelses­møter i Oslo ble nordmenn ­introdusert for de samme erfaringene. Disse møtene var ofte preget av høylytte bønner og mennesker som ble sterkt, kroppslig berørt under forbønn.

– Det er overraskende hvor mange journalister som kom på møtene. Noen overdrev og skrev ting som ikke stemte. Det gikk for eksempel rykter om at Barratt tok med hodeskaller på møter og drev med åndemaning, forteller Ystebø Alegre.

LES OGSÅ: Gjerme bekreftet som lederkandidat

Kritikk

Barratt måtte forsvare seg mot kritikk fra mange hold. Mens mediene kalte Barratts virksomhet for «religiøs fanatisme»­ og «hysteri», var anklagen fra psykologer at pinse­vennene var mentalt ustabile. Noen liberale teologer tok Barratt i forsvar og mente tunge­tale var bibelsk. Deres innvending var at tungetalen var primitiv: «Jo høyere åndelighet man har, jo roligere er man», ble det sagt.

At pressefolk og liberale teologer kritiserte virksomheten var akkurat som forventet for Barratt. Det gjorde derimot større inntrykk når kirkeledere fra hans egne rekker gikk hardt ut mot læren. Flere konservative teologer tok til orde for at tunge­talen ikke var fra Gud.

– Mange mente at tungetale tilhørte Bibelens tid og dermed ikke kunne erfares i nåtiden. Hvis tungetalen ikke var fra Gud måtte den komme fra et annet sted - fra djevelen.

Fra 1907 til 1909 gikk mesteparten av Barratts tid med til reising. På alle steder måtte han forsvare virksomheten sin. Både i England og Tyskland var det kristne ledere som tok sterk avstand fra pinsebevegelsen. De fordømte ånden som virket i vekkelsen som en «løgnånd fra ­Satan» og ikke fra Den hellige Ånd.

– Det var mange kristne som tok total avstand fra Barratt og pinsevekkelsen på grunn av det kristne ledere sa, sier Ystebø Alegre.

– Var det generelt en hard ­retorikk kristenledere imellom på denne tiden?

– Kanskje. Vekkelsesbevegelser fikk alltid mye kritikk, men jeg vet ikke om det var mer da enn nå i vår tid, sier Ystebø Alegre.

Hun har blitt overrasket over å se hvordan Barratt håndterte kritikken under pinsebevegelsens spede begynnelse.

– Han oppsøkte ofte kritikere for å snakke med dem og argumenterte alltid saklig for sitt syn. Det gjorde frontene mindre harde.

LES OGSÅ: Tilbyr gode gjerninger uten baktanke

Apologet

En vanlig fordom mot pinsevenner, mener Ystebø, har vært at pinsevenner ikke verdsetter det å tenke intellektuelt. Forskningen hennes viser at dette ikke var tilfellet med de tidlige pinsevennene.

– Barratt var opptatt av å begrunne opplevelser og erfaringer teologisk, bibelsk og historisk. Han skrev mange innlegg der han både forklarte og forsvarte troen sin. Samtidig tok han oppgjør med usunne trekk i egen bevegelse. Han kunne for eksempel slå hardt ned på usunn bruk av profeti. Dette var helt nødvendig for overlevelsen til bevegelsen. Noen steder kunne kritikken bli så stor at vekkelsen ble kvelt.

Barratts trosforsvar var uvurderlig for pinsebevegelsens fremvekst, mener Ystebø Alegre.

– Han fikk mye trøkk, men stod støtt på vegne av mange ­andre. Hvis ikke Barratt hadde vært en tydelig leder som forsvarte det mennesker opplevde, tror jeg mange flere ville vendt seg vekk. Barratt ga en trygghet til de som deltok i vekkelsen.

Større avstand

Barratts overbevisning om at pinseerfaringen tilhørte alle kirker gjorde at han ikke ville danne sin egen menighet. I 1916 ble han likevel pastor i Møllergata 38 i Oslo.

– I utgangspunktet var det ikke dette han ville. Han så for seg en stor vekkelse der nådegaver og åndsdåp ville prege alle kirkesamfunn.

Senere ble Barratt en sterk kritiker av andre kirker, særlig statskirken. Avstanden til de som ikke delte pinsebevegelsens ­karismatiske erfaringer økte.

– Det må sees i sammenheng med hvordan Barratt ble møtt, med harde fronter mot ham selv og mot pinsebevegelsen, sier ­Ystebø Alegre.

Professor Terje Hegertun, som har skrevet doktorgradsavhandling om pinsebevegelse og økumenikk, skriver at det utviklet det seg en «vi»– og «dem»-holdning blant pinsevenner, som gjorde at løsrivelse fra andre trossamfunn ble viktigere enn kristen enhet.

I dag er det annerledes. Pinsebevegelsen teller 40.000 medlemmer og er medlem av Norges Kristne Råd. Her sitter pinseledere rundt samme bord som lutheranere, ortodokse og katolikker.

– Er pinsevenner mer akseptert i dag enn på Barratts tid?

– Jeg tror det kommer an på hvilken fløy av pinsebevegelsen man er på. Folk har nok veldig ulike oppfatninger av og meninger om det karismatiske. Men at pinsevekkelsen har vokst så mye på verdensbasis har kanskje gitt mer anerkjennelse globalt.

– Hva tenker du man kan lære av Barratt i dag?

– For min egen del vil jeg ikke ta stilling til andre bevegelser kun på grunnlag av det jeg har lest i en avis. Jeg vil gjerne undersøke saken skikkelig først. Hvis jeg ser noe usunt ut vil jeg heller prate med personen før jeg går til angrep på personen i media. Det kan hende de er mer mottakelige for korreksjoner enn man tror.