Under synspunkt i Vårt Land 1. november har Erling Rimehaug en kommentar med tittel: Døden er ikke slutten, der han stiller spørsmålet om vi kan finne ord for fornemmelsen av at livet har en fortsettelse etter døden. Han nevner Elisabeth Thorsen som omtaler døden som «en annen slags framtid» og «at det handler om å høre til i en dimensjon som ikke er brutt, men som holdes sammen i kjærlighet». Han nevner også Geir Gundersens bok: Mi sorg er lys, som er omtalt flere ganger i Vårt Land.
Dette gjenoppliver egne erfaringer og følelser i forbindelse med at kona mi, Ingebjørg, døde i mai 2019, etter flere års demensutvikling. Jeg hadde de siste seks år vært opptatt av å dokumentere mennesket bak demensen, noe som kom til uttrykk i følelsen for fellesskap og kjærlighet helt inn i døden.
Sorga var nok gjennomlevd som ventesorg, og etterpå var den sterkeste følelsen takknemlighet for alt det en hadde fått gjennom et over 60-års samliv. Men savnet er jo der. Hun var en habil maler, og malte et bilde: Porten til lyset, etter inspirasjon fra lyrikervenninna Åse Marie Nesse, som refererte til maleren Ferdinand Finne. Han så døden som porten til lyset. Bildet viser en gjennomsiktig kvinneskikkelse på veg inn gjennom en lysende hvelving i et ellers mørkt landskap. Bildet ble senere brent i porselen og innfelt i hennes gravminne.
Jeg syntes dette passet godt med teksten i Requiem: Requiem aeternam donna eis, Domine, et lux perpetua luceat eis. Gi dem evig fred, Herre, og la lyset alltid skinne på dem. Men senere har bildet fått ny betydning.
I september 2023 hadde kommunikasjonsleder i Den katolske kirke ettertanker i Vårt Lamd, om 1. kor. 15, der Paulus skriv: «Det blir sådd en kropp med sjel, og det står opp en åndelig kropp. Om det finnes en kropp med sjel, finnes det også en åndelig kropp». En åndelig oppstandelseskropp er Ragnhild Aadland Høens overskrift. For meg ble dette synliggjort av skikkelsen i bildet på gravsteinen, og mi sorg er også lys.
Gi dem evig fred, Herre, og la lyset alltid skinne på dem
I Septologien av Jon Fosse finner en igjen den samme tanken. Asle snakker om det innerste bildet som han prøver å få fram i sine maleri: «det innste bilete i meg, - dette innste bilete som er ei slags sjel og ein slags kropp i eitt, - ja som er ånda mi, ja det eg kallar for ånd,går attende til Gud og vert del av Gud samstundes som det vert verande seg sjøl, tenkjer eg».
Kanskje er dette den mest trøstefulle beskrivelse av fortsettelsen etter døden. En åndelig oppstandelseskropp som forenes med Gud.
