Murder Ballads er vel den mest makabre og en av de vakreste platene til Nick Cave. Etter ni låter som beskriver brutal død, avsluttes platen med Bob Dylans «Remember that death is not the end». Dermed knytter den halloweens makabre lek sammen med sitt opphav i allehelgensdag.
Å si at døden ikke er slutten kan framstå som fornektelse av virkeligheten. Døden er jo den brutale slutten på livet. Men selv i vår rasjonalistiske tid er det som vi ikke kan få oss til å tro at den er slutten. Særlig når vi konfronteres med vår egen eller våre nærmestes død, er det mange som gir uttrykk for en fornemmelse av at det må være noe mer.
Om vi kan tenke oss at frelsesprosessen fortsetter og fullføres etter døden, blir det en slags kontinuitet tvers gjennom døden
Dette har Elisabeth Thorsen ofte erfart som prest i møte med pårørende. «Troens gnister løfter våre sinn mot tanker og fornemmelser om et etterliv. En død som ikke bare er en slutt, men en overgang inn i noe som representerer det skjønneste fra jordelivet», skriver hun i boken Alle andre dager skal vi leve, der hun bruker både sin erfaring som prest og som pårørende til å utforske hvordan vi kan møte dødens realitet.
En annen slags framtid
Hun omtaler døden som «en annen slags framtid». «Jeg vet ikke hva slags form etterlivet har, men det handler om å bli hel igjen, og det handler om å høre til i en dimensjon som ikke er brutt, men som holdes sammen i kjærlighet», skriver hun.
Det hun her formulerer opplever jeg får en nydelig bekreftelse i Geir Gundersens bok Mi sorg er lys. Det er en fortelling innenfra den dype sorgen. Men jeg opplever den først og fremst som en fortelling om kjærligheten som bærer i møte med døden – og som også strekker seg gjennom døden og over til den andre siden. «Eg er i Gud her og veit ingenting om det som er bortanfor døden. Men Liv og eg er eitt i Gud», skriver han til slutt.
Geir Gundersen forteller at han opplever en kontakt og nærhet med sin avdøde kone Liv og at han ber henne om å be for oss. Liv Riiser selv hadde en direkte og enkel oppfatning av hva som kom etter døden. «Jeg er sikker på at Gud vil plukke meg opp, og så vil han gjøre meg ferdig», siterer Geir henne.
Å bli gjort ferdig
«Så vil han gjøre meg ferdig.» Jeg stanset opp ved disse ordene. Jeg vet ikke hvordan Liv tenkte det. Men for meg sier det noe om at døden er en fortsettelse. Det er en ny tanke for meg. Selv om jeg alltid har trodd at det er et etterliv, har jeg likevel tenkt på døden som en sluttstrek, der konklusjonen trekkes og det ikke er mer utvikling.
Når denne tanken fra min kjære kollega slo slik ned i meg, kommer det kanskje av at den hadde ligget og ulmet i meg etter at jeg tidligere i år leste Dantes Purgatorium. I denne andre del av visjonsfortellingen Den guddommelige komedie møter vi nettopp en fullendelsesprosess etter døden. Dante beskriver svært så konkret hvordan de døde klatrer oppover et fjell under ulike prøvelser. Underveis blir de renset for dødssyndene. Når det er fullført, er de klare for paradiset.
Renset natur
De fortapte Dante møtte i første del av visjonsdiktet, i inferno eller helvete, var lenket til straffen for konkrete syndige handlinger. I skjærsilden – som purgatoriet oversettes på norsk – renses de derimot fra dødssyndene. Det dreier seg ikke om konkrete synder, men om de grunnleggende trekk ved menneskenaturen som fører til at vi synder. Derfor gir det mening at det først er etter døden vi kan bli helt renset for dem.
Men er ikke frelsen en slik renselse også på denne siden av døden? Det er i alle fall slik jeg møter frelse i ortodoks teologi og hos flere av kirkefedrene. Der er frelsen renselse fra det som hindrer oss i å nå Guds mål med oss. Det er en prosess som dypest sett drives fram av og har sitt grunnlag i Guds nåde og Jesu frelsesverk. Om vi kan tenke oss at denne prosessen fortsetter og fullføres etter døden, blir det en slags kontinuitet tvers gjennom døden.
En deadline?
Flere av dem Dante møter i purgatoriet forteller at de ble berget dit fordi de omvendte seg og angret sine synder helt i siste liten. De som må forbli i helvete er de som ikke rakk å omvende seg, de som ikke fikk sjanse til det, og de som nekter å bøye seg for Gud og avviser hans kall. Vi aner at Dante har problemer med dette, for han strever med at hans veileder Vergil ikke får komme til paradiset.
At den som sier aktivt nei til Gud ikke vil ha noe utbytte av skjærsilden, er forståelig. Gud tvinger ikke sin nåde på noen. Men hvorfor skal Guds nåde bare være tilgjengelig på denne siden av døden? Hvorfor skal døden være deadline for frelsesmuligheten?
Det er blitt vanskelig å ha et språk for den opplevelsen mange av oss har av at det må være noe på den andre siden
Avskaffet skjærsild
Flere av sjelene i skjærsilden forteller at de har fått forkortet sin tid der fordi en mor, en søster eller en kone ber for dem. Dermed oppstår det et fellesskap som strekker seg forbi døden. Både kan vi som lever be for de på den andre siden, og de kan be for oss.
Læren om skjærsilden ble grundig avskaffet av Luther og tradisjonen etter ham. En av grunnene var at den ble brukt til å begrunne avlatshandelen, men det handlet også om forståelsen av rettferdiggjørelsen.
Men dermed blir døden en mye mer absolutt grense som vi ikke kan få kontakt over. Dette er blitt forsterket av moderne rasjonalisme, som betrakter alle tanker om liv etter dette som naiv overtro. Dermed er det blitt vanskelig å ha et språk for den opplevelsen mange av oss har av at det må være noe på den andre siden.
Poetisk språk
Derfor er det fint å få bøker som dem Elisabeth Thorsen og Geir Gundersen har skrevet. De gir oss noen ord, samtidig som de har den nødvendige tilbakeholdenheten i møte med det vi ikke kan vite noe om. Også Dantes visjoner er jo spekulasjoner, delvis bygd på det som var gjeldende teologi på hans tid. Det er som diktning de har noe å gi oss.
Som Elisabeth Thorsen sier, så formuleres tanker om etterlivet best i poesi. Så jeg avslutter med noen linjer fra Dylan/Cave: «For the tree of life is growing where the spirit never dies/ and the bright light of salvation in the dark and empty space.»
