Håvard var ekspert på sykdom hos eldre. Da kona Ingebjørg fikk demens ble han selv pårørende

– Man må ikke la seg skremme av det forstandsmessige forfallet, men søke den sjelelige kontakten med det innerste menneske, og holde fast på den kontakten, sier overlege Håvard Heggdal.

Eksistens

– Kan man egentlig elske, uten å huske?

– Ja, det kan man, sier Håvard Heggdal.

Han ser opp med et glimt i øyet.

– Det skal jeg bevise for deg, legger han til.

Her og nå

Vi sitter i en eldrebolig utenfor Molde sentrum. Utenfor er det tåke over fjorden, slik at vi bare aner fjellene i horisonten.

Håvard Heggdal er pensjonert overlege med spesialisering i geriatri:­ Sykdommer hos eldre. I Molde er han en kjent debattant i Romsdals Budstikke når det gjelder spørsmål knyttet til eldreomsorg. De siste ti årene før hun døde, våren 2019, hadde hans ektefelle og livs kjærlighet Ingebjørg, opplevd merkbare symptomer på vaskulær demens. Progresjonen økte etter et lettere slagtilfelle i 2012.

Heggdal har dekket på med brød, smør, ost, sylte­tøy. Vi har snakket i omlag en time om det generelle: Om hans erfaringer med å være tett på mennesker som merkes av alderdommen – tett på – men ikke personlig rammet, som lege. Heggdal forteller om den lille nærheten som skal til for at en som ligger på det siste, skal oppleve seg sett og kjenne tilhørighet.

Det er først nå vi nærmer oss hvordan det opplevdes da han sto overfor vaskulær demens, ikke som lege, men som ektefelle.

– Hvis hun ikke lenger husket det dere hadde opplevd sammen... Hva gikk tapt da?

– Det er her og nå som betyr noe. Her og nå. Nærheten og kontakten, sier Heggdal.

---

Eksistens

  • Hvor viktig er det å huske for å elske?
  • Den pensjonerte overlegen Håvard Heggdal med spesialisering i geriatri opplevde at hans kone fikk vaskulær demens.
  • Under sykdomsperioden skrev han ned sine refleksjoner og små notater som viser hvordan nærheten mellom dem ble værende når minnet sviktet.

---

Usendte brev

Allikevel er det umulig å fortelle Håvard og Ingebjørgs historie, uten å basere seg på ivaretatte minner. Enten ivaretatt i Håvards bevissthet, eller skriftlig.

De møttes på Grorudbussen i Oslo en høstdag i 1956. Hun var nettopp ferdig med lærerskolen og hadde begynt i jobb. Han var medisinstudent i Oslo, og begge hadde havnet her, på vei mot medisinerkretsens hytte i Lillomarka, sammen med venner og venners venner.

De ble kjent, de ble venner, kjærester, og til slutt forlovet. Men før de giftet seg, bodde de omlag et år i hver sin by. Først nå, etter at Ingebjørg har gått bort, har Håvard lest dagbøkene hennes fra den tiden. I dem fant han også flere brev, henvendt til ham, som hun aldri sendte. I det siste av dem, skriver Ingebjørg:

Eg trur eg har forandra meg sidan eg trefte deg. Du kom med den varme eg treng for å vekse. Det er vel derfor eg har fått mer hug til livet. Før var eg ferdig til å gi opp for den minste motgang. Å dø ville ver ein lett utgang – men feig. Eg kjenner meg sterkare nå fordi eg har noko å leve for, og har deg. Men om eg miste deg, ville eg likevel ønske å leve, fordi eg har livet i meg, eit indre liv som det er verdt å kjempe for.

Dele gjennom kunst

Ingebjørg og Håvard møttes i mye. Særlig var kunsten noe de delte, både i form av musikk, billedkunst og litteratur. Ingebjørg malte, og hun gjorde det med en utviklet­ ­følelse for farge og form, noe vi raskt ser av flere bilder som fortsatt henger i stua i Molde. Haavard tegnet og drev med treskjæring.

I et annet av brevene Ingebjørg aldri sendte, skrev hun:

Eg har ikkje lyst til å innskrenke livsområdet, kunsten betyr mye. Skal det leve inni meg, treng eg kontakten den kan gi, særlig musikken. Og eg vil så gjerne dele det med deg og ha deg med på det. Eg er så glad for at vi så mye er like der, og set pris på dei same ting (...) kanskje fordi det ganske enkelt er eit uttrykk for meg og mitt som eg gjerne vil dele med deg, og først og fremst fordi eg treng deg av mitt innerste hjerte.

De to fikk fem barn. Senere fikk de seks barne­barn og to oldebarn. En periode var Ingebjørg hjemmeværende mor, mens Håvard var travel som lege.

– Skulle jeg gjort noe annerledes, ville jeg vært mer hjemme de årene, sier han.

Og etter hvert fikk han en stilling som gjorde at han reiste mindre rundt og fikk mer tid med familien.

LES MER:  Arne Viste risikerer to års fengsel for kallet han tror han har fått av Gud: Å hjelpe papirløse asylsøkere

Gjenkjent

Heggdal mener at mye som skrives om demens og hvordan det preger relasjonen til de pårørende, er i overkant pessimistisk, sett i lys av hans egne erfaringer. Noen beskriver følelsen av å tape seg selv i omsorg for den døende, men slik trenger det ikke å være, mener den pensjonerte overlegen. Ikke hvis man tar vare på eget liv, samtidig som man i omsorg tar vare på fellesskapet. Hvis personligheten forandrer seg, er det vanskelig, men slik var det ikke med Ingebjørg.

– Det finnes forutsetninger for at du skal oppleve den siste tiden som positivt. Det handler om nærhet. Bevisstheten om et felleskap.

For Håvard og Ingebjørg var det aldri tvil om gjenkjennelse. Selv om hun et øyeblikk kunne spørre hvem han var, ble hun ikke redd: Hun visste at dette var noen hun sto nær, noen hun kunne stole på. Når det gjaldt barna, kunne hun ikke huske­ navnene deres, men gjenkjente dem som sine.

LES MER: Sorgen etter 22. juli har blitt banket inn i jern

---

Demens

  • Demens er fellesbetegnelsen på flere hjernesykdommer som medfører kognitiv svikt og andre funksjonstap.
  • Vaskulær demens er den mest hyppige formen for ­demens, og utgjør rundt 20 prosent av tilfellene.
  • Skyldes sirkulasjonsforstyrrelser og andre sykdommer i hjernens blodårer som kan føre til hjerneslag.
  • Bare en del av pasientene med hjerneslag, får demens.
  • Kilder: Norsk Helseinformatikk og Folkehelseinstituttet

---

Sjelens nærvær

Håvard mener også at selv når personlighetsendringer har funnet sted, og selv om det er vanskelig og krevende, så vil det i de fleste tilfeller være mulig å oppnå en kontakt, og skimte et sjelelig nærvær hos den demente.

– Om man er dement med en kognitiv svikt, så er det fortsatt et menneske der, med evne til en sjelelig kontakt. Det gjelder bare å være nær nok til å oppleve det. Jeg tror det er der det svikter for mange. Det krever at man er der, det krever tålmodighet, men det er ikke noe vanskelig i og for seg. En må ikke la seg skremme av de kognitive symptomene, det forstandsmessige forfallet, men søke den sjelelige kontakten med det innerste menneske, og holde fast på den kontakten. Det kan vise seg å gi muligheter for å kommunisere helt inn i døden. Det var det vi opplevde.

– Hva hvis du også glemmer din og Ingebjørgs historie?

– Ja, men nå har jeg den jo her.

Håvard klapper på papirene foran seg. Det er utdrag fra ­Ingebjørgs dagbøker og sine egne nedtegnelser. Han rekker meg en bunke med små lapper, ­notater han skrev under sykdoms­perioden.

– Disse tekstene er fra den siste tiden før hun døde, og har vært mitt viktigste sorgarbeid.

LES MER: – Blir vi sittende fast her?

Å gå i oppløsning

Håvard legger ikke skjul på at opplevelsen av å glemme kan være skremmende og vond. Ikke minst innebærer det en stor, eksistensiell smerte for den som opplever at hukommelsen glipper. Men i dette­ kjente han og Ingebjørg også nærhet til hverandre.

– Nå skal jeg demonstrere for deg, sier han og begynner å lese fra notatene han skrev underveis:

– «April 2017
– Ho vaknar – og ynkar seg.
Kva er i vegen? – spør eg.
– Eg går i oppløsning!
– Korleis kjennes det?
– Nokså vondt.
Den eksistensielle smerten har mange former.»

Om man er dement med en kognitiv svikt, så er det fortsatt et menneske der, med evne til en sjelelig kontakt.

—   Håvard Heggdal, pensjonert overlege med spesialisering i geriatri

Mer humoristisk

Håvard forteller om hvordan han satt hos Ingebjørg, bare noen uker før hun døde. Han hadde brillehuset i lomma på brystet. Hun strøk ham over skjorta og fingrene stoppet opp ved lomma. Han sa: «Dette er brillene mine, jeg har ikke pupper!»

«Da har du gått glipp av mye!» Svarte fembarnsmora.

– Hun var så nærværende, sier Håvard og humrer.

Ingebjørgs humor ble mer framtredende da hun ble dement. Som om hun hadde gitt mer slipp, og var så til stede i øyeblikket, at det oftere falt seg sånn. Hun kunne erte ham kjærlig, men også gi ­uttrykk for hvor glad hun var i ham, både gjennom små gester og ord.

– «Dei seier i TV at Norge er på toppen av lukke.
– Kva er lukke? seier eg
ut i lufta.
– At eg har deg, seier ho,
og tek handa mi.
Så må det vere sant det dei seier.»

En bønn

– Er ikke alt dere har opplevd sammen, alle reisene dere har gjort, viktige?

– Det er ikke viktig for her og nå. Vi kan godt gjenopplive det ved å se i album. Jeg kan sitte og glede meg over det nå, det vi gledet oss over da, men da hun var syk, var det ikke viktig for nærheten mellom oss. Men jeg er glad for at hun skrev dagbok, og for at jeg selv skrev dette underveis. Jeg ville aldri ha husket det av meg sjøl.
Heggdal minnes noe den svenske professoren i sykepleie Astrid Nordberg sa en gang: «En kan ikke trøste andre, en må finne trøst sjøl – ved hjelp av andre.»

– Minner er sjøltrøst. Og nå er minnene om at jeg kunne trøste henne blitt min viktige sjøltrøst.
Håvard tar fram det første notatet han skrev i det som skulle bli en lang rekke nedtegnelse gjennom sykdomsforløpet. Det ble skrevet på valentinsdagen i 2013. Fra da var hennes tilværelse preget av økende hjelpeløshet og omsorgsbehov.

– «Ennå er du hos meg, min kjære. Men ofte spør du kva dag det er, som om du venta på ein reisedag. Du held meg i handa, som om du er redd eg skal fare først. Og eg ber om å få leve så lenge du treng meg. Enda ler du når problema skjem bort i skjemt. Ingenting er vanskeleg når vi har kvarandre og kjærleiken.»

Han skrev disse notatene for seg selv, sier han, for å huske.

LES MER: Ruth (94) flyktet fra jødeforfølgelsene. Syv tiår senere får hun hjelp av tyske Svea (18)

Uttrykk for hengivenhet

Utenfor har tåken lettet og utsikten forandret seg. Himmelen er mørk grå nederst i horisonten, steintung av regn, men lyset høyere oppe skinner og speiles i fjorden, blendende hvitt. Vi har snakket i fire timer, men tiden har gått fort.

– Tror du kroppen hennes husket ting hun ikke lenger visste kognitivt?

– Jeg er ikke filosof. Jeg er en ganske jordnær mann. Men kanskje kan det være sånn, at den hånda man har holdt i 60 år, husker?

– Legger vi for stor vekt på den verbale kommunikasjonen?

– Ja, ord er ikke alltid nødvendig. Blikk og kjærtegn kan fortelle alt. Men det er klart at når omsorgen blir flytta over til en institusjon, kan det by på praktiske vansker for mange. Vi hadde flere timer sammen hver dag, og jeg hadde ikke noe som var viktigere å gjøre enn å være hos henne.

– Det har vært sorg og savn. Men mest av alt takknemmelighet overfor et menneske som tross glemselen, gjennom sitt innerste vesen, fortsatte å uttrykke hengivenhet.

LES OGSÅ: Peter har i over 20 år formidlet ortodoks tro. Men insisterer på at han er pinsevenn

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Eksistens