To av mine kolleger ved MF vitenskapelige høyskole har i sommer kommet med til dels sterk kritikk av Den norske kirke (DNK). Hardest ut går kommunikasjonsleder Ragnhild Helena Aadland Høen, som uttaler at hun ikke anser det som trygt å la barn vokse opp der. Utspillet har gitt mange reaksjoner. De dreier seg hovedsakelig om ytringsfrihet. Det gjelder også professor Gard Granerøds støtteerklæring i Vårt Land 22. juli. Men også han kommer med krass kritikk av DNK og skriver at hans «gjespemuskel» er blitt overstrukket «på grunn av politiske utspill fra kirkelig hold».
Granerød og Aadland Høen må gjerne kritisere Den norske kirke. Men som lærer ved en av landets viktigste utdanningsinstitusjoner for tjeneste i Den norske kirke – og medlem i 60 år – må jeg få si at jeg ikke kjenner meg igjen i beskrivelsene. Jeg lurer på hvilke menigheter det er de har gått i? Selv har jeg gjennom over et halvt århundre med kirkegang svært sjeldent opplevd gudstjenester som spesielt politiske. Hverken som barn eller forelder har jeg opplevd gudstjenester i Den norske som utrygge.
Kirken som fellesskap
Når jeg tar utgangspunkt i gudstjenesten er det for å understreke et viktig poeng. Kirken, i dette tilfelle Den norske kirke, er ikke et meningsfellesskap, det er ikke ytringer på sosiale medier eller avisenes debattsider. Det er ikke engang hva biskoper sier eller ikke sier. I evangelisk-luthersk forståelse er kirken et fellesskap rundt Guds ord og sakramenter, slik det fremkommer av artikkel sju og åtte i den augsburgske bekjennelse. Og så rart det enn virker, gjelder det også om presten er tjukk i hue (som Martin Luther kunne ha uttrykt seg), biskopen er vranglærer eller du er knakende uenig med de som kneler ved siden av deg rundt alterringen. Som det så presist står i artikkel åtte: «Både sakramentene og Ordet er virksomme på grunn av Kristi innstiftelse og befaling, selv om de meddeles av onde.»
Den norske kirke er mitt hjem. Her møtte jeg Jesus
Jeg savner også et høyere presiseringsnivå når det snakkes om «politisk» i kirkelig sammenheng. Gjelder det bare meninger du ikke selv er enig i? For kirken har jo i hvert fall siden keiser Konstantins dager vært politisk. Så vel innføring av Kristenretten og reformasjonen i Norge er i sin natur politiske begivenheter. Kamp mot urett og skjevfordeling er et gjennomgangstema i Bibelen og bør være viktig for kristne om de er på venste eller høyre side av politikken.
Her møtte jeg Jesus
Selvsagt er det mye å utsette på i Den norske kirke. Jeg har som mange andre hatt mine kamper. Heldigvis er det som regel lett å engasjere seg i kirkedemokrati, frivillig arbeid og kirkelig tjeneste. Selvsagt er det også helt i orden å finne seg bedre til rette i andre kirkesamfunn. Selv finner jeg åndelig næring og inspirasjon i pinsekirker, frikirkemenigheter, metodistiske, katolske, baptistiske og ortodokse kirker.
Men Den norske kirke er mitt hjem. Her møtte jeg Jesus, her har jeg fått mitt kall. Det er med en dyp glede jeg er del av en institusjon med kompetente lærere som utdanner til tjeneste i denne kirken og andre kirkesamfunn, og det er med samme dype glede jeg ser dypt engasjerte studenter gå ut i Den norske kirke, klare til å følge den veien Jesus har kalt dem til å gå.
