Dagen publiserte 30. juni reportasjen «Jeg måtte bli katolikk slik at barnebarna mine kunne være trygge som kristne», om Ragnhild Helena Aadland Høens trosreise. Reisen brakte henne fra Den norske kirke (DNK) og til Den romersk-katolske kirke. Nylig trådte hun inn i Ridderordenen av den Hellige Grav i Jerusalem.
Reportasjen er en variant av sjangeren Min tro-intervju. Intervjuet er dypt personlig. Høen deler opplevelser som kaster lys over valg hennes familie har tatt.
Overlappende studietid
Jeg fant reportasjen interessant av flere grunner. For det første, Høens og min studietid var overlappende, selv om vi ikke kjente hverandre. Det er artig å lese om mennesker hvis livsveier har delvis krysset ens egen.
For det andre kjente jeg meg igjen i en del av Høens opplevelser og vurderinger i møte med DNK og protestantisk tradisjon. At reformasjonen har medført oppsplitting i kristenheten er et historisk faktum. En helt annen sak er om det er bra eller dårlig at de reformerte kirkene har «desentralisert» kirkens læreembete.
Enkelt sagt har læreembetet gått fra å tilhøre Peters stol og til å tilhøre den individuelle bibelleseren. Min trosreise har vært mindre konsekvent, hatt færre kostnader og fått færre praktiske konsekvenser enn Høens. For meg fortoner DNK seg i økende grad som et fremmed landskap.
Jeg opplever at livserfaringene og trospraksisen erstatter skriften og tradisjonen som kirkens normative kilder. I retrospekt ser jeg at jeg de siste tiårene har foretatt en stille tilbaketrekning fra DNK. Rosverdigheten kan diskuteres, men det er et faktum. Kanskje jeg er inkarnasjonen av folkekirketeologi: Jeg møter opp i DNK når familiære forhold krever det.
Ellers observerer jeg DNK på avstand uten å melde meg ut, og uten nevneverdig stor innsats for å finne et kirkelig hjem. Gjennom årene har min «gjespemuskel» blitt overstrukket, og kjeven er nesten kommet ut av ledd på grunn av politiske utspill fra kirkelig hold. Opplevelsen av at DNK blander seg inn i politiske spørsmål forsterker opplevelsen av fremmedgjøring.
En kollegas trosreise
For det tredje leste jeg intervjuet med interesse fordi Høen og jeg har samme arbeidsgiver, MF vitenskapelig høyskole. Vi jobber i forskjellige avdelinger: hun i administrasjonen, jeg som professor i Det gamle testamente. Høens ansettelsesforhold er ikke omtalt i eller relevant for Dagen-reportasjen. Det var interessant å bli kjent med ukjente sider ved min kollegas trosreise, kanskje nettopp fordi jeg ikke kjenner henne godt.
4. juli publiserte VL artikkelen «MF-topp sa at Den norske kyrkja ikkje var trygg for borna hennar – no reagerer studentar». Artikkelen siterer studentrådslederen ved MF slik: «Me stiller oss kritiske til kor vidt ei slik utsegn bør koma frå kommunikasjonsleiaren ved MF, ein høgskule som utdannar mange prestar til teneste i Den norske kyrkja.»
Elefanten i rommet er kritikken av Høens bruk av ytringsfriheten og det implisitte kravet om å innskrenke den, ikke hennes vurderinger av protestantisk teologi som momenter i en trosreise.
Grunnlovsfestet rett
Høen har en grunnlovsfestet rett til å ytre seg. Også som MF-ansatt har hun en rett til å ytre seg. Universiteter og høyskoler «skal […] legge til rette for at institusjonens ansatte og studenter kan delta i samfunnsdebatten» (universitets- og høyskoleloven § 1-3).
En student har i sitt studium ingen rett til å kreve et fravær av opplevelsen av å bli støtt av andres ytringer. En ytring man er uenig i, må møtes med en motytring. Det er uakademisk å møte en ytring man er uenig i, med en kritikk av at ytringens opphavsperson har benyttet sin menneskerett, og med et krav om å innsnevre dennes ytringsrom.
Alternativet til full ytringsfrihet er en innskrenket ytringsfrihet
Studentrådets (SR) arbeidsoppgaver er å jobbe «for studentenes velferd og rettigheter […]». Kritikken av Høen har ingen forankring i arbeidet for studentenes velferd og rettigheter. SR bommer grovt, forutsatt at kritikken er et utslag av en gjennomtenkt agenda.
MF-ledelsens kommunikasjon har, så langt jeg kan se, ikke løftet opp ytringsfriheten som et grunnleggende prinsipp.
Bør danne kollokviegruppe
Høen trenger ikke beklage. De som må beklage, er de som kritiserer Høen for å benytte seg av sin ytringsfrihet. Hvorfor i himmelens, akademias og ytringsfrihetens navn skal en høyskoleansatt unnskylde seg for å åpne opp om private vurderinger i et intervju om sin trosreise?
Alternativet til full ytringsfrihet er en innskrenket ytringsfrihet. Jeg tar det som en selvfølge at MF støtter sine ansattes lovfestede rett til å ytre seg, enten de gjør det som privatpersoner (slik Høen gjorde i Dagen-reportasjen) eller som høyskoleansatte (slik jeg gjør det i dette innlegget).
Hvis noen bør kalles inn til et møte, er det ikke Høen, men SR og MF-ledelsen. Sammen bør de danne en kollokviegruppe som diskuterer den følgende drøftingsoppgaven: «Voltaire skal ha sagt: ‘Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det.’ Drøft hvilke konsekvenser denne ytringen har for en vitenskapelig høyskole.»
