Presseveteran Gunnar Bodahl-Johansen har spurt biskop Kari Mangrud Alvsvåg «om Den norske kirke tror på sin egen trosbekjennelse» (VL, 15.6.24).
Biskopens respons på spørsmålet til Bodahl-Johansen er tankevekkende.
Spørsmålet til Bodahl-Johansen handler nemlig ikke om perifere dogmer eller adiafora. Han spør om kjernen i kirkens lære – den apostoliske trosbekjennelsen; kirkens læregrunnlag gjennom 500 år, et fast liturgisk ledd, lest høyt stående hver søndag i landets kirker. Disse dogmene gjør Den norske kirke til en kirke og en del av den verdensvide kirke.
Som en monolitt
Trosbekjennelsen er ikke et resultat av spontane innfall. Hvert enkelt ledd er utmeislet etter endeløse overveielser. Hvert ledd er tett koblet til Bibelen – dels som tilnærmet ordrett gjengivelse, dels som ekstrakter. Hvert ledd er nøye integrert i helheten. Bare en som er «unnfanget ved Den Hellige Ånd» kunne også «stå opp fra de døde», gi «syndenes forlatelse» og «dømme levende og døde». Trosbekjennelsen er som en monolitt. Alle delene er viklet sammen og avhengige av hverandre.
Trosbekjennelsen har blitt testet ut av verdens beste læremester: tiden. Gjennom århundrer har sannhetsinnholdet blitt prøvd ut og bekreftet av menneskers erfaringer, tro og fornuft. Igjen og igjen. Generasjon etter generasjon, lek og lærd, har latt seg inspirere av dogmene til å skrive fortolkninger, kommentarer, meditasjoner og utdypinger. Denne enorme mengden refleksjon har kommet til uttrykk i katekismer, huspostiller, andaktsbøker, prekener og avhandlinger som til sammen fyller bibliotek.
Biskopens respons på spørsmålet til Bodahl-Johansen er kortere: «Jeg vil ikke lukke samtalen til å bli diskusjon om læresetninger […] jeg vil heller bekrefte tro enn å sette opp grenser folk skal måle troa si imot … det er så begrensende å gjøre det på den måten.» (VL, 25.6.24).
Med andre ord: Lite eller ingenting er å si om kirkens eget trosfundament. Dette fremkaller nye spørsmål:
Troen uten dogmene?
Hva slags spørsmål kan dagens kirkeledere overhode gi svar på hvis de ikke kan si noe om det som er selve fundamentet for organisasjonen de leder? Hva kan kirkens ledere bidra med av veiledning i vanskeligere saker? Hvordan kan kirken være en aktuell stemme dersom den er så utrygg på hva den selv står for? Og hvor ble det av frimodigheten?
Biskopens mål er åpenbart å gjøre troen så stor og romslig som mulig. For «Tro er ingen tilslutning til enkle dogmer», sier hun (VL, 25.6.24). Men hva er egentlig troen uten dogmene?
Heldigvis bekrefter biskop Alvsvåg i alle fall at dette er kirkens læregrunnlag
Kan troen løsrives fra dogmene? «Tro» er vel ikke et magisk ord som i seg selv er frelsende. «Tro» er alltid tro PÅ noe. «Jeg tror på …» sier vi i trosbekjennelsen. Dogmene gir troen et konkret innhold. Er det mulig «å bekrefte tro» uten å snakke om dogmene?
I troens vesen å avgrense
Biskopen vil heller snakke om tro enn trosbekjennelsen for ikke «å sette opp grenser». Men er det ikke en del av troens vesen nettopp å definere og avgrense? Kristen tro er ikke å hengi seg til hva som helst. Kristen tro er hengivelse til en Gud som ved Jesus Kristus har åpenbart seg i historien. En mann som sier ja til én kvinne sier samtidig nei til alle andre kvinner. Å omfavne alt og alle er ikke tro, men fråtsing.
Biskopen mener at det er «så begrensende» å måle troen mot dogmene. Men hva slags tro får vi dersom troen overlates til seg selv – uten dogmene eller åpenbaringen? Vel. Noen vil tro på naturvitenskapen, evolusjonen eller «det gode» i mennesket, mens andre vil tro på skjebnen, seg selv eller noe annet. Tross alle forskjeller har disse likevel én ting felles: de er relativt «begrensende».
Trosbekjennelsen har blitt testet ut av verdens beste læremester: tiden
Kirkens læregrunnlag
Derimot finnes det knapt noe mindre begrensende enn trosbekjennelsen. Rommet utvides, vegger og tak blåses bort. Her er begynnelsen med «himmelens og jordens skaper», og her er «slutten» med «legemets oppstandelse og det evige liv». Her er det dypeste «ned til dødsriket» og det høyeste «opp til himmel». Og midt imellom disse ekstreme ytterpunktene er heller ikke våre små og enkle hverdagsliv glemt – «de helliges samfunn og syndenes forlatelse». Grenser sprenges, horisonter utvides. Det er som å legge bort nærstudiet av en ert og rette blikket mot universet. Slik er trosbekjennelsen.
Heldigvis bekrefter biskop Alvsvåg i alle fall at dette er kirkens læregrunnlag. Vi må be om at våre biskoper og prester ikke bare sier trosbekjennelsen høyt, men også gir sin tilslutning til dette mysteriet og vil forkynne alt «det som ikke kom opp i noe menneskehjerte» (1. Kor. 2.9).
Da vil Den norske kirke fortsatt være en kirke.
