En farlig fortelling om kommersiell velferd

Moss Avis hadde 14. august et innlegg fra høyrepolitiker Arild Furuseth i Moss med tittelen «Ja til bestemor på anbud». I et intervju i Klassekampen 19. august sier Furuseth at skillet mellom ideelle og kommersielle aktører er kunstig. Han anklager venstresiden for å bruke begrepet «velferdsprofitører» taktisk. Vi understreker at et forsøk på å minimalisere forskjeller mellom ideell og kommersiell sektor er tilslørende.

Juridisk er skillet mellom ideelle og kommersielle klart. Forskriften for offentlige anskaffelser definerer ideelle organisasjoner på grunnlag av at de ikke har maksimal økonomisk avkastning som hovedmål. Deres eksistensberettigelse er å tjene et sosialt formål til fellesskapets beste. Eventuelt overskudd blir gjeninvestert i aktiviteter som støtter formålet.

Derimot er profitt hovedmotivasjonen hos kommersielle aktører. De bidrar naturligvis også til samfunnet og har vist seg verdifulle innenfor velferdstjenestene. Men omfanget av kommersiell innsats og fordelingen mellom offentlig, ideell og kommersiell må debatteres.

Vi vil advare mot den ulne samlebetegnelsen «privat sektor»

Økt kommersialisering

De siste års utvikling i velferdsstaten preges av markedstenkning. Anbudsutsettelse av helse- og omsorgstjenester har gitt kommersielle aktører styrket fotfeste i velferdstjenestene, ifølge Velferdstjenesteutvalget: «På alle tjenesteområdene, bortsett fra for friskolene, har konsernorganiserte, kommersielle aktører økt sin andel av de totale tjenesteleveransene. Klarest er endringen innenfor kommunale helse- og omsorgstjenester hvor ideelles andel av privates driftsinntekter har gått ned fra over 70 prosent i 2010 til 41 prosent i 2018.»

I markedet har ideelle og kommersielle ulike forutsetninger. Ideelle er lite risikovillige, mens kommersielle har større kjøpekraft. Flere kommersielle velferdsaktører er organisert i utenlandske aksjeselskap. Noen er Private Equity-fond (PE-fond) i lavskattland, bedre kjent som skatteparadis. Manglende offentlige registre og innsyn muliggjør hvitvasking og skatteunndragelse.

[ Varsler livssynsbråk: Ap lover åpne kirkebygg for ikke-kristne seremonier ]

I 2020 var det fem PE-fond som eide 32 driftsforetak i ulike velferdsområder i Norge, med størst nedslag i helsesektoren. Også i USA, hvor store deler av helsevesenet er kommersielt, bekymres American Medical Association over at stadig flere PE-fond vokser. Kommersielle reduserer kostnader ved å spare penger gjennom bemanningskutt. Samtidig ønskes økt inntjening ved salg av behandlinger og produkter som sikrer lønnsomhet. Ifølge en amerikansk studie (Gupta mfl., 2023) om PE-kjøpte amerikanske sykehjem, økte effektiviteten noe på bekostning av kvalitet og bemanning.

Vi vil advare mot den ulne samlebetegnelsen «privat sektor». I debatten om hvem som skal drive helse- og omsorgstjenestene, blir begrepet tilslørende og i beste fall upresist. «Private aktører» favner både ideelle stiftelser til selskap eid av PE-fond som Aleris, Stendi og Norlandia Care Group.

Når helsevesenet allerede er under press fra en aldrende befolkning, hvorfor vende oss til modeller som ikke nødvendigvis garanterer bedre tjenester?

Et presset helsevesen må motiveres

Det er ikke tilstrekkelig dokumentert at kommersialisering av helse og omsorg gir bedre tjenester. I mars år erklærte WHO at eldrebølgen og omsorgskrisen i europeiske land ikke er en fremtidig trussel, men er her og nå. Når helsevesenet allerede er under press fra en aldrende befolkning, hvorfor vende oss til modeller som ikke nødvendigvis garanterer bedre tjenester? Om vi reduserer kostnadene, risikerer vi lavere tjenestekvalitet og ugunstige arbeidsvilkår. I stedet burde de i frontlinjen av omsorgskrisen styrkes.

Politikere bør merke seg at misnøyen med kommersialiseringen vokser. En Fafo-rapport fra 2019 viste dette. Overraskende nok hadde også støtten i Høyre for slik konkurranseutsetting sunket. De som var positive til konkurranseutsetting sank fra 72 prosent i 2012 til 58 prosent i 2018.

Skandinavia skårer høyt på livskvalitet. Blant forklaringsfaktorene inngår velferdsmodellen. Dens kjerne er en sterk forpliktelse på realisering av samfunnsnyttige formål, ikke profittmaksimering. Det taler for ideell vekst og begrensning av kommersiell velferd.

[ KrF har 11 menn med ordførerkjede ]