Verdidebatt

Misjon krever visdom og livserfaring

THE SEND: Dersom The Send blir trendsettende, og det ikke skjer noe konkret læring fra det som skjedde på 70-, 80-, og 90-tallet, vil vi få nye fortellinger om utbrenthet.

Jeg vil starte med å takke Sofie Braut for fremdeles inngå i samtale og diskusjon med kritikerne av The Send. Det gir meg og andre muligheten til å presisere hva kritikken går ut på.

Teksten Braut responderte på var ikke ment som et dogmatisk manifest fra min side. Kontekst er helt avgjørende for å forstå mitt anliggende. I denne sammenheng prater jeg om misjonskonferanser som ønsker å sette ungdom på valg, etter flere timer med hypet stemning. Ungdom blir stadig satt på livsviktige valg, og det er voksnes ansvar å sørge for at de blir tatt under trygge og veloverveide omstendigheter. Så kritiserte jeg en forkynnelse om gudsfrykt, der ungdommene fikk beskjed om lyde Gud uansett om det gjør vondt. Hvilken ungdom har evnen til å skille mellom det som gjør vondt fordi det er destruktivt og at det gjør vondt fordi det bra?

Thomas Erlandsen, sjømannsprest i Benelux

Misjonere for venner

Jeg skriver også om skadene ungdom kan ta av å kjenne press på å gå all in eller helhjertet inn for å vinne vennene sine for Jesus. Jeg kritiserer ikke lengselen etter å leve helhjertet for Gud, men at helhjertet snevres inn til å bety et ansvar for å misjonere for vennene sine. Det kan ikke overdrives hvor stort press dette kan skape. For ikke å prate om skammen det kan føre til for de som feiger ut. Jeg og flere med meg har førstehåndskjennskap til hva det vil si å være tenåring og gå all in og helhjertet inn for misjon i hverdagen. Vi hadde ikke bare en lengsel, men vi realiserte misjonen daglig. Som voksen har jeg fremdeles en lengsel etter å leve helhjertet for Gud, men nå har jeg visdommen til å skjelne mellom hva som er sunt og hva jeg kan ta skade av. Den skjelningen finner du sjeldent hos ungdom.

The Send burde ha diakonalt fokus

Det er ikke progressiv teologi som får meg til si at The Send burde ha et ensidig diakonalt fokus, men et hjertesukk fra sjelesorgens rom. I sjelesorgsrommet har jeg lært at misjon krever visdom og livserfaring. Mangelen på visdom kan ikke bare ødelegge troen og livet til en ivrig kristen ungdom senere i livet, men den kan også støte mennesker bort fra Gud på grunn av uviselig evangelisering.

Diakoni kan bli en fantastisk vei inn i et naturlig kristenliv. Jeg tror også vi alle kan være enige om at et troverdig evangelium ikke kan eksistere uten diakonien. Mest sannsynlig får ungdommene spørsmål om hvorfor de er engasjerte i diakoni. Slik kan de med tid få visdom til å sette ord på nådens gave, når de er klar for det, hvis de blir klar for det. Det er tøft nok at de kan oppleve å bli misunnet, slik urmenigheten opplevde da de ble så godt likt av folket på grunn av den store kjærligheten de hadde til alle.

Diakoni kan bli en fantastisk vei inn i et naturlig kristenliv. Jeg tror også vi alle kan være enige om at et troverdig evangelium ikke kan eksistere uten diakonien

Den unge Erlandsens forakt

Hadde Thomas Erlandsen 15 år, lest Thomas Erlandsen 41 år, hadde nok den unge Erlandsen kjent på en type forakt for det den eldre Erlandsen har skrevet. Min kritikk mot The Send vil nok oppleves negativt for ungdommer som ønsker å gå all in. Party pooper. Men dersom The Send blir trendsettende for frikirkelighetens ungdommer fremover, og det ikke skjer noe konkret læring fra det som skjedde på 70-, 80-, og 90-tallet, vil nye fortellinger om utbrenthet dukke opp om 10-20 år. De som støtter min og andres kritikk består mye av voksne folk som i sin ungdom gikk all in og tok skade av det. Det finnes altfor mange som sliter med posttraumatisk stress, som ikke var klare for å misjonere i ung alder. På en måte er det verdt å skrive bare for å gi dem en stemme. Likevel hadde jeg nok et ønske om å vekke noen voksenledere rundt The Send.

Hadde Thomas Erlandsen 15 år, lest Thomas Erlandsen 41 år, hadde nok den unge Erlandsen kjent på en type forakt for det den eldre Erlandsen har skrevet

En bønn for de mest utsatte

Derfor en liten bønn til dere, for dem som er sakens kjerne for meg: De mest utsatte ungdommene, er de som går all in og misjonerer på offentlige ungdomskoler med få uttalte kristne. De er nok hovedgrunnen til at jeg i det hele tatt skriver, og jeg nøder ungdomsledere og foresatte til å passe ekstra godt på.

Ungdommer som går på kristne ungdomskoler er mer beskyttet, ettersom de fleste allerede er uttalte kristne. Litt eldre ungdommer, som går på videregående skole, kan få det litt lettere. Da har mange blitt mer modne, forståelsesfulle og ikke så raske til å mobbe og ekskludere. Likevel skal man være på vakt. Forlatthetsfølelsen kan oppleves også der.

Ikke snakk på vegne av unge tenåringer. La de selv fortelle om presset de står under. Lytt til dem og lytt mellom linjene

Som student er mange blitt tryggere på seg selv. Her kan evangelisering skje under mer rasjonelle og gjensidige samtaler, og man har større evne til å sette sunne grenser for seg selv. Ungdommer i studentalder, som har begynt å jobbe i en kristen menighet eller organisasjon, er fryktelig langt unna å kjenne presset som inngår i å misjonere på ungdomsskolen sin. Til dere vil jeg si: Ikke snakk på vegne av unge tenåringer. La de selv fortelle om presset de står under. Lytt til dem og lytt mellom linjene. Hvis de har blitt venneløse eller blir mobbet, kommer de mest sannsynlig ikke til å si det. Det kan være en skamfull ting å innrømme. Ta med dere fortellinger dere har hørt fra meg og andre. La sjelesorgen gå foran idealene om all in, da all in kan føre til at det lille lys jeg har brenner i begge ender.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt