Jeg skrev en artikkel i avisen Dagen hvor jeg brukte mitt eget ungdomsliv for å vise hvordan et budskap om å gå all in som misjonær kan se ut, og hvordan ungdommer kan ta skade av det. Det var ambivalent for meg å skrive den artikkelen, fordi fokuset kunne fort bli på meg og ikke ungdommene som settes på valg i dag. En annen ambivalens var at fokuset skulle komme på lederne jeg hadde på 90-tallet. Egentlig har jeg holdt tilbake å si noe i lang tid i frykt for å projisere min egen ungdomstid i et radikalt misjonerende miljø på The Send og miljøet det skaper rundt seg.
Jeg vil derfor takke nestleder i Ungdom i Oppdrag, Ann-Helen Sperrud, for å lytte til fortellingene som kommer fra Hans Eskil Vigdel og meg. Takk for at du ser at det er omsorgen for den oppvoksende ungdomsgenerasjonen som ligger oss på hjertet. Ungdommenes trygghet er mitt eneste fokus i denne saken.
Dagens voksenledere ikke bedre rustet
Videre leser Sperrud at mitt liv som misjonær i ungdomstiden på 90-tallet fremstår som et rammeløst kristenliv, uten sunn voksenveiledning og åndelig bærekraft. Deretter spør hun om mine fortellinger og andre som meg hadde sett annerledes ut i dag, dersom våre ledere den gang hadde tatt større ansvar for feil og mangler. I dette spørsmålet settes fokus et sted jeg håpet det ikke skulle settes. Jeg skjønner at det oppleves aktuelt å spørre etter personsvikt, selv om hovedpoenget mitt er at det er en systemsvikt. Lederne vi hadde på 90-tallet er blant de mest fremtredende pastorer og ledere i Norge i dag. Mulig de vil svare på det Sperrud undrer seg over?
Jeg har selv jobbet på heltid med å lede kristent ungdomsarbeid i pinsemenigheter og i Den norske kirke, omtrent hele mitt voksne liv. Jeg lar meg ikke overbevise om at det er så stor forskjell på de voksne lederne bak The Send og lederne i Rogalands frikirkelighet for 20-30 år siden. Jeg for min egen del har ikke noe å utsette på dem. De var omsorgsfulle, kjærlige og støttende. Jeg følte meg sett og elsket av dem. Å tro at dagens voksenledere bak The Send er mye bedre rustet enn det lederne på 90-tallet var i møte med ungdom som var på vei til å ta skade av misjonsfokuset, høres litt naivt og historieløst ut.
Jeg skjønner at det oppleves aktuelt å spørre etter personsvikt, selv om hovedpoenget mitt er at det er en systemsvikt.
Mye vakkert på The Send
Så til mitt siste anliggende om å projisere. Nå har jeg sett hele The Send Rogaland. Det var mye vakkert som skjedde der. Spesielt da Thomas Neteland begynte å prate om å lage en sone av godhet rundt seg, etter at ungdommene fikk muligheten til å være ressurser i møte med vanskeligstilte familier. Det var ikke så mye søkelys på dette bare å være god og kjærlig mot sin neste i det miljøet jeg vokste opp i. Hvis det var et fokus, var det stort sett instrumentelt for til slutt å vinne folk for Jesus.
Det er ikke at The Send var blottet for det instrumentelle. Det var flere innslag der godhet ble satt frem som et middel for å vinne folk, men det var en sterkere betoning på at godhet har en egenverdi i seg selv. I denne betoningen tror jeg ikke det ligger store farer. Å ha som ideal å vise godhet og omsorg for sine naboer og venner, tror jeg både kan gi trygghet og berike ungdommenes liv. Da Lagets leder forkynte at ansvaret for å frelse mennesker ikke ligger på ungdommenes skuldre, men 100 % på Gud, skaptes det en ventilering.
Problematisk forkynnelse
Så håper jeg arrangørene bak The Send ser det dypt problematiske da Derek Mack satt ungdommene på valg om å gi Jesus alt, begrunnet i at de skylder ham det fordi Jesus ga alt for dem. En slik tanke om transaksjon mellom hva Jesus har gjort for oss og hva vi skylder ham tilbake, er simpelthen ikke et kristent evangelium.
Ene og alene fordi den ene kvinnelige amerikanske forkynneren sammenligner selvhat med synd ungdommene har i sitt liv, ville jeg aldri latt mine døtre dra på The Send. Det er nok at ungdommer sliter med å akseptere seg selv, om de ikke også skal høre at det er en synd. Også den appellen der det å unndra seg å misjonere, sammenlignes med skipet som ikke kom til unnsetning da Titanic sank, er med å skape skam og utilstrekkelighet hos ungdom som ikke klarer å finne motet til å misjonere i sin hverdag.
Ene og alene fordi den ene kvinnelige amerikanske forkynneren sammenligner selvhat med synd ungdommene har i sitt liv, ville jeg aldri latt mine døtre dra på The Send
Skeptisk til begrepsbruken
Jeg må også si at jeg er generelt skeptisk til å servere ungdommer begreper som «all in», eller «helhjertet». Der vil jeg istemme studentteolog og podkastkollega, Dan Thomas Tveita: «Det er en ekstrem superlativ, retorisk, idealistisk frase som ikke svarer til noe i virkeligheten.» Når det blir forkynt på The Send at ungdommene skal gå i gudsfrykt, lyde Gud uansett om det gjør vondt, uansett om de ikke forstår, og at de holder ut til oppdraget er utført, så er det noe som skurrer.
Dan Thomas skriver videre at: «Voksne mennesker kan selvfølgelig se at all in er et hårete utsagn som nyanseres ut i hverdagen, med alt man må gjøre for å få mat på bordet, ivareta helsa, venner og øvrig familie. Om noen mennesker sies å virkelig ha gått all in for en ting som ikke har et endemål (som idrett eller andre tidsbegrensede aktiviteter), er det for meg en stor varsellampe om at noe kommer til å gå galt. Går det ikke galt, så er det fordi man ikke egentlig gikk all in til å begynne med.» Det Dan Thomas sier her er det jeg blant annet skrev om, da jeg satt søkelys på de lederne som ber andre om å gå all in, men ikke gjør det selv. Som jeg også skrev er det himmel og helvete som ligger som bakteppe her. Det er voldsomme greier, ingen andre sekulære arrangementer som samler ungdom har det som bakteppe.
Ønsker rendyrking av diakoni
Jeg skulle ønske at The Send rendyrket den diakonale siden ved misjon, og at den slutter å sette ungdom på livsviktige valg etter 10 intense timer med hypet stemning. Det oppleves nesten rart å skrive, med all kunnskap vi har om skadene ungdoms spontanitet og lett påvirkelighet kan føre til. La ungdommer få hvile i at Gud tar seg av verdens frelse fullt og helt. Vis ungdommene at de er elsket, slik du selv er elsket av Gud. Da er det store muligheter for at forkynnelsen om å vise godhet i hverdagen resonnere med ungdommene og noe vakkert kan vokse frem. Jeg lurer også på om evangelisering i hverdagen og ytremisjon kan vokse mer naturlig frem hos unge mennesker på denne måten.
Vi som jobber med ungdom i kirken ønsker alle å gjøre ungdom trygge på seg selv, trygge i sin tro, trygge i verden og at de får leve for noe større enn seg selv. I så måte spiller vi på samme lag. Det kan se ut som det er metoden vi er uenig i.
[ Skjærgårds ble kritisert for smal musikkprofil. Her er ungdommenes dom ]
