«Når Frimodig kirke påberoper seg ‘klassisk kristendom’, hvem vil de da avgrense seg fra?»

Fra mitt innlegg «klassisk bommert», publisert like oppunder påske her i Vårt Land, har det avstedkommet to svarinnlegg, fra Andreas Holm og Knut Alfsvåg. Her kommer derfor et forsøk på å utdype litt grundigere hva som ligger i min kritikk av begrepet «klassisk kristendom».

Når Frimodig Kirke bruker «klassisk kristendom» til å betegne hva akkurat deres liste står for i kirkevalget, er det nærliggende å tolke dem dit hen at de mener dette er noe som skiller dem fra de andre valglistene. En slik bruk ville legge til grunn at «klassisk kristendom» er én av flere former kristendom kan opptre i. Riktignok er det mange retninger innen kristen tro, men å omtale én av dem som klassisk, og med det de andre som ikke-klassiske, mener jeg bestemt at det ikke er grunnlag for. Dette var mitt poeng med å vise til en kirkehistorie som bærer med seg utvikling, dyptgående teologiske uenigheter, diskusjoner, utvikling og noen ganger kirkesplid: Det er ikke én retning som kan påberope seg å være selve den klassiske. Det finnes mange kirkesamfunn som mener at det er de som er den rettmessige bærer av det opprinnelige evangeliet, alle kan umulig ha rett. Jeg nøyer meg med å vise til Pauli ord om at vi ser stykkevis og delt.

Smerten ved å ikke føle seg hjemme i DNK

Holm skriver i sitt innlegg om smerten ved å oppleve «troende søsken» som ikke lenger føler seg hjemme i Den norske kirke. Den samme smerten har mange opplevd, også fra motsatt side da kirken hadde et mer konservativt styre enn nå (og jeg kan ikke erindre at noen fra konservativ side brukte det som grunn til å arbeide for å endre kurs). Historien viser oss at det er vanskelig å samle alle kristne under samme tak. Men om vi enn har forskjellig tak, er vi fortsatt under samme himmel.

Når frimodig kirke påberoper seg «klassisk kristendom», hvem vil de da avgrense seg fra? Hvilke trossøsken ekskluderer de fra begrepet?

Kristent fellesgods

I sine tilsvar peker ikke Holm og Alfsvåg i retning av at «klassisk kristendom» er én retning innen kristendommen. De mener snarere begrepet skal betegne fortellinger, læresetninger og tekster som mer eller mindre alle kristne legger til grunn for sin tro. Jeg er enig i at dette saktens kan kalles «klassiske kristne tekster». De er fellesgods som kristne kirker og bevegelser forholder seg til, om enn på forskjellig måte. Alfsvåg trekker frem Den nikenske trosbekjennelse som et eksempel for å underbygge sin påstand. Men nettopp denne bekjennelsen er også et eksempel på at fellesgodset peker kirkene i forskjellig retning, uten at den ene retningen er mer klassisk enn den andre. Uenighet om en del av denne bekjennelsen, det som kalles «filioque-striden», skapte i sin tid skillet mellom den ortodokse østkirken og den katolske vestkirken. Hvilken av disse retningene vil Alfsvåg hevde utgjør den «klassiske kristendommen»?

Jeg er enig i at dette saktens kan kalles «klassiske kristne tekster». De er fellesgods som kristne kirker og bevegelser forholder seg til, om enn på forskjellig måte

Ikke et egnet begrep

Når Frimodig kirke påberoper seg «klassisk kristendom», hvem vil de da avgrense seg fra? Hvilke trossøsken ekskluderer de fra begrepet? Åpen Folkekirke, som Frimodig Kirke på mange måter er et motsvar på, har de samme tekstene og bekjennelsene som en del av sin bakgrunn. Vil Alfsvåg og Holm mene at Åpen Folkekirke også står for klassisk kristendom?

Dersom «klassisk kristendom» kun skal bety at man har med seg tekster og bekjennelser som mer eller mindre alle kristne kirker og bevegelser har med seg, kan man vel kanskje nøye seg med å bare kalle det kristendom? Om begrepet skal brukes til noe mer, for å skille mellom forskjellige retninger i kristen tro og kirkelig diskusjon, vil jeg fortsatt hevde at det ikke er et egnet begrep.

[ Trond Bakkevig: «Makta rår – også i kirken»  ]