Makta rår – også i kirken

Kirken lever i kontinuitet og forandring. Kontinuiteten handler om at den skal gjenta evangeliet, fortellingene om Jesu liv, hans død og oppstandelse. Uten disse fortellingene ville det ikke vært kirke. Fordi kirken og kristne er del av samfunnet vil de alltid forandre hvordan de formulerer det kristne budskap. Den troende tanke og den tenkende tro møter andre spørsmål enn disiplene sto overfor. Kirken møter andre etiske utfordringer enn Jesus og hans disipler. Slik var det i urkirken, oldkirken, middelalderen, reformasjonen og i vår egen tid.

Klassisk kristendom finnes ikke

Samtidens virkelighetsoppfatning og filosofi har innflytelse på bibeltolkning og hvordan vi formulerer kristen tro og etikk. «Klassisk kristendom» finnes ikke som en ren og upåvirket størrelse som kommer til oss fra det første århundre. Hverken konservative, moderate eller liberale kan løfte seg selv ut av egen samtid. Paulus, Peter og kirkens Jerusalemshierarki diskuterte det samme som vi gjør: Forholdet mellom kontinuitet og forandring.

I Den norske kirke er noen som har makt og andre som ikke har. De som har makt, må være seg bevisst at de har makt. De må bruke den slik at de tjener helheten og ikke sine egne interesser.

—  Trond Bakkevig, gjestekommentator

Den gang som nå, handler diskusjonen om kontinuitet og forandring om makt. Makten til å definere lære, ansette folk, og organisere kirken. Da keiser Konstantin gjorde kirken til statskirke, flyttet han makten fra biskoper og prester over i statsmakten. Mye av kirkens historie er preget av striden om makt mellom det kirkelige hierarki, fyrster eller stat. Men, den har også handlet om strid om makt i kirken. Ofte om teologi. Ofte forkledd som teologi.

Ideologisk uvilje

I Den norske kirke er det siden 1990-tallet skjedd en forflytning av makt. Det fører til diskusjoner om mindretallets muligheter til å ha og få jobb i kirken og til deres muligheter til å få gjennomslag for sine synspunkter. Av disse grunner tror jeg det er nødvendig å diskutere maktens og mangfoldets plass i kirken.

Av og til kan det synes som kirkefolk har vansker med å innrømme at de har makten. Vil de skjule sin makt i ord om at de er kirkens ydmyke tjenere, at de ivaretar «klassisk kirkelig kristendom»? Kan det være slik at andre har en nærmest ideologisk uvilje mot å betegne den makten de har?

[ Mens andre ropte på vekkelsesmøtene, lå Stig Frøyshov og grublet ]

Makt og innflytelse er ikke det samme. Makt i kirken gir mulighet til å formulere læren, ansette og organisere. I vår kirke ligger makten hos flertallet i Kirkemøte, Kirkeråd, bispedømmeråd og menighetsråd, og hos biskoper, proster eller prester. Høyden i makthierarkiet bestemmer graden av makt. Innflytelse er annerledes. Den har ikke maktens redskaper, men utøves gjennom nettverk av innflytelsesrike personer og ved det som skrives og tales.

Kirkelig definisjonsmakt

Kirkens nyere historie er en fortelling om hvordan makt har forflyttet seg. Diskusjonene om kirkelige stridsspørsmål følger ikke lenger tradisjonelle grenser. I bestemmende kirkelige organer har noen forandret mening og nye røster er kommet til. Endringer som har betydning for kirkelig definisjonsmakt, har skjedd etter omfattende teologisk arbeid og mye diskusjon. Makten i bestemmende kirkelige organer har forflyttet seg etter flere runder med valg.

Apostelgjerningene er både en fortelling om at evangeliet ble brakt vestover fra Jerusalem og om maktkamp i kirken. Maktkampen handlet om forholdet mellom Peter, Paulus og det kirkelige hierarki i Jerusalem.

—  Trond Bakkevig, gjestekommentator

I kirkens historie er ikke dette nytt. De fire evangeliene har hver sin profil. Denne forteller noe om hvem som var deres adressater, hvilken plass de hadde i den tidlige kirke, og den forteller hva som er forfatterens anliggender. Apostelgjerningene er både en fortelling om at evangeliet ble brakt vestover fra Jerusalem og om maktkamp i kirken. Maktkampen handlet om forholdet mellom Peter, Paulus og det kirkelige hierarki i Jerusalem. Slik forteller også Bibelen at også i urkirken skjedde forflytninger av makt og definisjonsmakt.

Noen har makt og andre ikke

Kristne har til alle tider levd med strid og maktkamp i kirken, I et videre perspektiv handler det om hvordan kirken forvalter forholdet mellom kontinuitet og forandring, om forholdet mellom det overleverte og erfaringer her og nå. Denne samtalen skal omsettes til dagligdags kirkepolitikk. Diskusjonene har ofte ført til forkjetring og utestengelse av folk som mente annerledes. I kjølvannet av disse samtalene eller diskusjonene har makten ofte forflytte seg. Det som dessverre ofte har skjedd når makten har forflyttet seg, er at nye makthavere har gjentatt fortidens feil. Det skjer når mennesker med makt i kirken lukker øynene for at kirken også er del av verden. Av den grunn vil den aldri finne en endelig løsning på forholdet mellom kontinuitet og forandring. I kirken må vi venne oss til å se på en god diskusjon som en kvalitet ved det å være kirke.

[ Åste Dokka: «Ifølge Paulus er kristendommen tåpelig» ]

I Den norske kirke er noen som har makt og andre som ikke har. De som har makt, må være seg bevisst at de har makt. De må bruke den slik at de tjener helheten og ikke sine egne interesser. Den norske kirke er en demokratisk organisasjon hvor noen er i posisjon og andre i opposisjon. Kvaliteten på kirkens demokrati kan avleses på dets evne til å sikre at minoriteter blir respektert, at opposisjonen ikke kjenner avmakt, men har alle muligheter til å bli hørt med sitt syn.