Rosemarie Köhn var et forbilde og en banebryter

«Tiden er moden. Anledningen er her. Beslutningen er fattet.»

Det var kirkestatsråd Gudmund Hernes bevingede ord da den historiske utnevnelsen av Rosemarie Köhn – Rose – til biskop i Den norske kirke (DNK) fant sted fjerde februar 1993.

Hernes la videre vekt på at utnevnelsen bidro til å styrke DNK som en levende folkekirke. Det fikk han rett i.

Med Rose endret kirken seg. Hun ga den et nytt ansikt, et nytt smil. Hun tok valg som åpnet den, og var både modig og integer da hun i 1999 gjeninnsatte Siri Sunde som prest, som litt tidligere hadde måttet forlate stillingen, fordi hun hadde inngått partnerskap med en kvinne.

[ «En særegen stemme går ut av tiden» ]

Rose valgte å gjøre det hun mente var riktig, og uttalte ved gjeninnsettelsen at det handlet om å være «sannheten tro i kjærlighet». Det handlet til syvende og sist om evangeliet.

Teolog med omsorg for studentene

Rose hadde en allsidig bakgrunn som både fagteolog og prest. Hun hadde vært vitenskapelig assistent og fikk stipend for å skrive doktoravhandling om profetisme med vekt på Amos og Jeremia.

I 1976 fikk hun stilling som universitetslektor på det som var Institutt for religionshistorie og kristendomskunnskap på Det historisk-filosofiske fakultet.

Rose var en pedagogisk begavelse og hadde både faglig og personlig omsorg for studentene. Hun skrev lærebøker og hadde en egen evne til å gjøre vanskelige tekster forståelige og tilgjengelige. Hennes hebraisk-undervisning tiltrakk studenter fra mange læresteder. Hun var også timelærer i etikk for sykepleierstudenter.

Rose berørte

I 1989 ble hun rektor på Det praktisk-teologiske seminar. Hun var den første kvinne til å bekle stillingen. Homiletikk, prekenlære, var hennes fagansvar, og hun var opptatt av at de kommende prester måtte lære seg å ta i bruk den teologiske fagkompetansen i forkynnelsen, samtidig som man skulle tale med menigheten og ikke til den.

Prekenen var et møte mellom tekst og det levde liv og skulle berøre. Og det var nettopp det hun gjorde med både sine prekener, sin væremåte og sin henvendelse til andre – Rose berørte. Det fikk mange merke da hun ble biskop i Hamar. For studenter og kolleger hadde hun lenge vært vår Rose, nå ble hun alles Rose.

[ Ingen dans på roser ]

Omstridt utnevnelse

Det var ingen ukontroversiell utnevnelse som Gudmund Hernes annonserte i 1993. Som så ofte før når det gjaldt kvinner og kirkelig tjeneste, tok konservative ordet og advarte mot kirkesplittelse.

Også i bispekollegiet var mange ikke bare kjølige til henne, men bent frem avvisende. Og den kristelige dagspresse drev kampanjeliknende journalistikk mot henne i forkant av utnevnelsen. På Det teologiske fakultet (TF) hadde hun imidlertid sterke og profilerte støttespillere, og, skulle det vise seg, hun hadde bred folkelig oppslutning. Rose selv var ikke ukjent med den motstand som fantes i kirkelige miljøer mot kvinner.

Hun hadde på 1980-tallet ledet et større forskningsarbeid som tok for seg presterollen og kvinners plass i kirken. Det hadde vist at kvinner opplevde stor ensomhet i sin prestetjeneste, men også en glede over å arbeide blant mennesker og leve ut evangeliet.

Kanskje spilte denne kunnskapen og disse erfaringene en rolle, da hun som biskop valgte å åpne for at prester som levde i homofilt/lesbisk partnerskap kunne ha vigslede stillinger? Gjennom forskningen hadde hun fått kunnskap om presters praksis, noe som tilsa at kirken måtte legge til rette for større mangfold og fellesskap.

Banet vei

Rose ble en biskop som fikk historisk betydning. Moderne kirkehistorie kan ikke skrives uten at hennes navn nevnes. Rose ble et forbilde for mange. Hun var den første kvinne til å bekle bispeembetet i Den norske kirke og banet vei for andre kvinner. Hun åpnet kirken for homofile og lesbiske og gjorde kirkerommet tryggere og romsligere for flere. Hun bidro til at folkekirken fikk et mer mangfoldig uttrykk. Rose banet vei, og fellesskapet i kirken ble større og rikere.

I 2006, 67 år gammel, gikk hun av som biskop. Hun fortsatte imidlertid å formidle tro og teologi, blant annet med Susanne Sønderbo, hennes livs kjærlighet og ektefelle.

Fra venner og kolleger på TF går tankene til Susanne og den nærmeste familie, og vi minnes Rose med glede og i takknemlighet.

Vi lyser fred over hennes minne!