En særegen biskop går ut av tiden

Rosemarie Köhn var den første kvinnelige biskop i Den norske kirke, og den tredje kvinnelige lutherske biskopen i verden. Ved å være først møtte hun sterk motbør. Da hun stilte til sitt første bispemøte, sa en av hennes nye kolleger: «Du må huske hvilken smerte du er for Den norske kirke.» Köhn skrev siden selv i sin bok Håpstreet at motstanden og usaklighetene hun møtte var svært tung å bære for henne. Men motstanden – fra enkelte kolleger og fra debattanter, ja også fra avisa Vårt Land – kunne ikke matche den omfavnelse hun fikk rundt om i Hamar bispedømme og ellers i landet.

Da hun stilte til sitt første bispemøte, sa en av hennes nye kolleger: «Du må huske hvilken smerte du er for Den norske kirke.»

Hun var Rose

Köhn ble født i Rathenow i Tyskland i 1939 og kom til Norge som flyktning med sin mor i 1945. Hun ble ordinert til prest i Den norske kirke i 1969, som en av de første kvinnene. Ved Det teologiske fakultet hadde hun en akademisk karriere, og var fra 1989 rektor ved Det praktisk-teologiske seminar. I 1993 ble hun så utnevnt til biskop av Kongen i kirkelig statsråd. Kirkeminister Gudmund Hernes skrev i etterkant at hennes bispevigsling var den varmeste han fikk være med på. Den hengivenheten hun ble møtt med da, vokste bare siden. For det viktigste ved Köhn, skriver Hernes, var ikke at hun var kvinne. Det var at hun var Rose.

Hun trengte seg ikke fram, trivdes ikke i debatter, og var ingen målrettet strateg. Og nettopp derfor er det fortsatt mye å lære av hennes lederstil.

Vitnesbyrdene om Köhns lavmælte nærvær, hennes ujålete vett og varme, hennes livsstyrkende forkynnelse og bibelbruk, hennes evne til å slå bro over kløfter og skape et vi, er mange. Köhn snakket oppmerksomt med alle, hun gikk kledd i alminnelig busserull og foldeskjørt og hadde ofte en kurv med kaffe og godsaker på armen. Hun var ikke en typisk lederskikkelse, og ingen opplagt kandidat til å bli den første kvinnen i en norsk bispestol. Hun trengte seg ikke fram, trivdes ikke i debatter, og var ingen målrettet strateg. Like fullt var hun både standhaftig, rolig og visjonær på sin måte. Og nettopp derfor er det fortsatt mye å lære av hennes lederstil.

Være sann og tro

Köhn siterte ofte Kaj Munk. «Aldri, aldri spørre om det nytter. Bare være sann – tro mot de drømmene vi har drømt innerst inne.» Kanskje var det nettopp dette ethoset som drev den godmodige frontkjemper fram i første rekke da spørsmålet om homofilt samlevende prester kom til sin mest kjente aktualisering: I 1997 inngikk kapellan Siri Sunde partnerskap, og etter en tids tvil, lot Köhn Sunde fortsette i sin prestetjeneste. Sett med dagens øyne kan man kanskje tro at Köhn med det kastet kirkelig lojalitet over bord for å tekkes folket, men slik var det ikke. Til og med VG mente det var lite klokt: For 25 år siden var det slett ikke slik at storsamfunnet aksepterte homofili. Köhn handlet ut fra sin integritet.

Köhn valgte å gå av med pensjon i 2006, da hun ble 67 år. Som emerita har hun levd sammen med prest Susanne Sønderbo og gitt ut flere bøker. Gjennom et langt arbeidsliv har hun mottatt en rekke priser, og er utnevnt til kommandør av Den kongelige norske St Olavs orden. De senere årene har hun vært preget av sykdom.

Rosemarie Köhn ble 83 år gammel.

Kilder: Håpstreet, Rosemarie Köhn, Pax forlag 2002 og Noen må gå foran, red. Leif J Hvidsten, Pax forlag 2006