Ingen dans på roser

Denne reportasjen ble første gang publisert i 2018. Rosemarie Köhn døde natt til søndag 30. oktober 2022.

«Det er grunn til å hilse dette skritt med glede», lyder talen fra preses Andreas Aarflot som denne Kristi Himmelfartsdag vigsler Rosemarie Köhn, som Nordens aller første kvinnelige biskop.

Men det er ikke bare hurrarop som høres fra kirkebakken. Ikledd svarte kapper prøver antiabortprestene Ludvig Nessa, Børre Knudsen og Per Kørner å komme seg inn i kirken. De tre aksjonerende prestene blir båret vekk og tilbringer resten av dagen på glattcelle.

Antiabortprestene er på ingen måte alene om å synes at det som foregår i Hamar domkirke denne dagen er sørgelig. Preses Aarflot er klar over at det som for flertallet av de oppmøtte er en seiersdag, for andre er en sorgens dag:

«I vår glede over det som skjer i dag, skal vi erkjenne at det i Kristi legeme også finnes noen nervetråder som kjenner smerte og uro over det vi foretar oss», taler Aarflot.

Ikke akseptert

Spoler vi frem et kvart århundre, er halvparten av biskopene i Den norske kirke kvinner, og aldri før har så mange kvinner blitt uteksaminert fra teologistudiene.

– Jeg husker veldig godt den dagen Rosemarie Köhn ble utnevnt. Det var en stor dag for oss kvinnelige teologistudenter på den tiden. Det var nesten litt sånn uvirkelig i den verdenen vi levde i, selv om det høres ut som jeg er hundre år når jeg sier det, forteller Ingunn Dalan Vik, sokneprest i Søre Ål menighet og tidligere leder av Norsk kvinnelig teologforening.

Men det er ikke mer enn 25 år siden den dagen, og selv om det var begynt å komme en del kvinner til på teologiutdanningene, kjente flere av dem det fortsatt på kroppen at de var «feil» kjønn.

– I veldig mange år av mitt presteliv har jeg jobbet sammen med menn som ikke aksepterte meg som kvinne og prest, sier Vik.

Enda hun var den presten som hadde flest på gudstjenestene sine i Sør-Varanger, fikk hun aldri med seg laks hjem fra menigheten, og hun ble ikke invitert hjem på kaffe til folk, slik som de mannlige kollegene hennes ble.

– Men jeg fikk være et symbol for noen, og det er ofte nok for å holde koken. Da vi stod på TF for 25 år siden så gikk det ikke helt opp for meg hvor stort det egentlig var. Det er så mange ganger man har hørt fra kvinneprestmotstandere: «Det handler ikke om deg». Men det funker ikke når du tar det innover deg. Jeg har fått et kall fra Gud og kirken, samtidig blir jeg ikke trodd. Da er det som livet mitt blir en bløff.

---

Rosemarie Köhn

• Født i Rathenow i Tyskland i1939.
• Kom til Norge som flyktning i 1946.
• Avla teologisk embetseksamen ved Det teologiske fakultet i 1966.
• Ordinert til tjeneste som vikarprest i Borg i 1969.
• Ble den første kvinnelige rektoren ved Det praktisk-teologiske seminar i 1989.
• Utnevnt til biskop i Hamar bispedømme i 1993, som den første kvinnelige biskopen i Norden.
• Var biskop frem til 2006.

---

Ordinasjonen utløser både jubel og sterke motreaksjoner.

Ingrid Bjerkås

Debatten som foregikk rundt bispeutnevnelsen av Rosemarie Köhn var som et ekko av en debatt som hadde foregått mer enn førti år tidligere. Allerede ved en lovendring i 1938 var presteembetene i prinsippet blitt åpnet for kvinner, men stortingsvedtaket hadde et tillegg hvor det het at kvinner ikke burde ansettes som prester der hvor de var uønsket av menighetene. Dette tillegget ble fjernet til stor protest fra kvinneprestmotstandere i 1956.

Plutselig ble det bare et spørsmål om tid før Norge ville få sin første kvinnelige prest. Fem år senere fikk Ingrid Bjerkås ordinasjonstillatelse av Kirkedepartementet, og ble ordinert av Hamar-biskop Kristian Schjelderup.

Ordinasjonen utløser både jubel og sterke motreaksjoner. Seks av landets biskoper avgav en erklæring hvor de ikke bare tok prinsipielt avstand fra kvinnelig prestetjeneste, men også hevdet at prester og lekfolk burde kunne boikotte Bjerkås.

Motstanden mot kvinnelige prester fortsetter å prege kirkelandskapet utover 70- og 80-tallet. I 1979 skriver Vårt Land følgende på lederplass: «Etter en samlet vurdering har vi ikke funnet grunnlag hittil for å ta et annet standpunkt enn kirkens tradisjonelle – nemlig at vi ikke kan gå inn for kvinnelige prester».

Døren som ble høy

Dermed er det kanskje ikke så overraskende at det gikk hele 42 år fra Bjerkås ble ordinert til Norge får sin første kvinnelige evangelisk-lutherske biskop, som land nummer to i verden. Da har allerede Kirkenes Verdensråd dedikert et tiår til å jobbe med kvinners rettigheter, gjennom prosjektet Churches in Solidarity with Women. I tillegg har Kirkemøtet, etter mange diskusjoner, vedtatt at kvinner skal få innta kirkelige lederstillinger – også biskop.

Slik åpnes døra for at Rosemarie Köhn og Irene Wenaas Holte kan nomineres som bispekandidater på Hamar i 1993. Og til Egil Hovlands «Gå gjennom hans porter» er det Köhn som samme år tar det steget, og blir historisk.

Fortsatt er det mange som synes kvinnelige prester er et sårt tema. I den lutherske kirken i Latvia, som de to siste årene har hatt en stadig mer reaksjonær teologisk utvikling, ble det nylig gjort om på loven slik at kvinner ikke lenger kan bli prester.

Her til lands er det ingen tvil om at mye har forandret seg, siden det i 1961 ble åpnet for at kvinner kunne ordineres.