Uautoriserte tanker rundt et dialogsammenbrudd

Vårt Land 6. oktober dekker sammenbruddet i dialogen mellom Det mosaiske trossamfunn (DMT) og Mellomkirkelig Råd (MKR). Jeg hører ikke til det etablerte ekspertvelde, og kjenner lite til de involverte personer. Jeg har derfor ikke sterke meninger om hvor hovedansvaret ligger.

Men jeg undrer meg over hvor mye energi MKRs representanter synes å ha brukt på Israel/Palestina-konflikten. Den er selvfølgelig tragisk, men hva skjer med resten av tematikken når så stor del av engasjementet står og spinner rundt dette ene aspektet?

Tyrkias okkupasjon

Et memento: Tyrkia er en trøblete stormakt i Midtøsten. Sommeren 1974 invaderte Tyrkia Kypros, og har fra da av holdt den nordre delen av øya okkupert. Nord-Kypros ble erklært som selvstendig stat i 1983, men dette er fordømt av FNs sikkerhetsråd. På grunn av Tyrkias NATO-medlemskap står de oss maktpolitisk mye nærmere enn både Israel og palestinerne. Men jeg har aldri hørt noen ta til orde for at Den norske kirke vedvarende skal engasjere seg i denne konflikten.

Deres åndelige ballast er neppe bare «Det gamle testamente minus Jesus», slik deler av det norske kristenfolk synes å tro!

Forhold i Norge

Tilbake til jødene. Burde det ikke være viktigere å fremme forståelse for hvordan de jøder som faktisk lever i Norge i 2022 har det, og hva de tenker og tror? Hvordan er for eksempel forholdet mellom religion og kultur hos dem? Utenfra er det litt vanskelig å forstå.

Hva med kjennskapen til den åndelige og historiske bakgrunn til jøder i dagens Norge? Mange av dem har jo slektsrøtter i den østeuropeiske, jiddisch-språklige jødedom (som nazistene langt på vei ødela). Deres åndelige ballast er neppe bare «Det gamle testamente minus Jesus», slik deler av det norske kristenfolk synes å tro!

Og hvordan opplever jøder diskriminering i Norge? Hvordan opplever de dagens kristne forkynnelse?

Sporer til dialog

Nå har jeg i min uautoriserte enkelhet nevnt noen få temaer, og ingen av dem handler om Gaza og Vestbredden. På hvilke måter spørsmål som de ovennevnte har vært fremme i dialogen, vet jeg ikke. Men det er iallfall ikke det som kommer ut. Imidlertid er det vel dette som leder inn i den konkrete norske hverdag?

For øvrig er det mye å hente i de mange jødisk-kristne dialoger som har vært ført i Tyskland i etterkrigstiden. Av innlysende grunner har de et særegent alvor.

[ Har fortsatt tillit til dialoggeneral: – Jeg finner selvransakelsen tilstrekkelig ]