Hvem eier Hauge?

Hvem eier Hauge? Med fjorårets Haugejubileum i friskt minne, må det være rom for å stille et såpass radikalt spørsmål. 250-årsjubileet for Hans Nielsen Hauges fødsel ble feiret bredt og mangfoldig i fjor – pandemien til tross. Jeg tror neppe at bredden av miljøer, fagpersoner og samfunnsrepresentanter har vært så iøyenfallende ved tidligere jubileumsmarkeringer. Det ble mange ulike bidrag som løftet fram og synliggjorde hva Hauge og Hauge-bevegelsen har betydd. Jeg bidro selv også, i skrift og tale. Og jeg forsøkte faktisk å være litt bevisst på hva jeg i slike situasjoner har med meg som bakgrunn og premisser. For også jeg hører hjemme i en tradisjon og en sammenheng.

Etter jubileumsåret kommer så Trygve Riiser Gundersen med sin bok om Hauge. Han er ikke redd for å utfordre, og i intervju med VL beskriver han hvordan indremisjonsbevegelsen på mange måter utsatte Hauge og Hauge-bevegelsen for et konservativt kupp. Det er særlig Gisle Johnsson og Lutherstiftelsen (fra 1891: Det norske Lutherske Indremisjonsselskap) han har i blikkfeltet. Jeg leser, og utfordres bare enda sterkere til å reflektere over historietolkning og identifisering. Dette er ikke en bok en raskt legger fra seg. Er en interessert i norsk kirke- og samfunnshistorie, kommer den høyt på rangstigen. Dokumentasjonstilfanget er imponerende, og språket lett tilgjengelig.

En fortelling som legitimerte kallet

Men tilbake til utfordringene. Jeg har hatt et livslangt engasjement og mange års tjeneste i Indremisjonsselskapet (fra 2001 Normisjon). Og jeg har i ulike sammenhenger registrert hvordan «Hauge-arven» har vært omtalt som noe organisasjonen har hatt et særlig kall til å løfte fram og bringe videre. Først og fremst er det nok lekmannsprofilen som har hatt fokus. Hauges og haugianernes opprør mot konventikkelplakaten har hatt en tung symbolfunksjon for de lutherske organisasjonene.

[ Erling Rimehaug anmelder boka: «Trygve Riiser Gundersen gir ny innsikt i Hauge-bevegelsen» ]

Indremisjonsselskapet ville være en selvstendig lekmannsbevegelse med en forpliktelse på Den norske kirkes lutherske læregrunnlag og et ønske om nært samarbeid den lokale kirke. I vår tid kan dette løftes fram uten at det tolkes som opprør mot kirke og presteskap. Det jeg husker fra egen ungdomstid er at Hauge ble skildret som den omvandrende predikanten som møtte mennesker i deres hverdag og talte til dem om omvendelse og et liv i lydighet mot Gud. En slik fortelling var godt egnet til å legitimere kallet til å følge Jesus, slik det lød i forkynnelse vi unge ble møtt med. Dette fokuset på omvendelsesforkynnelsen lar seg godt forene med den pietistiske kristendomsforståelse som preget lavkirkelig kristendom i mange generasjoner.

Når det i de lutherske organisasjonene i dag dannes egne menigheter og trossamfunnsregistre, er det ikke inspirert av Hauges kirkekritikk. Sammen med spenninger i kirkelandskapet, er nok en postmoderne forståelse av fellesskapsmangfold og individualisme, en mer aktuell referanse

En språkbruk som ville provosert Bang og Johnson

Har vi tolket og videreført historien mer etter eget behov enn i åpenhet for det som faktisk skjedde? For Trygve Riiser Gundersen er svaret ja. Og, som nevnt, er det fra midten av 1800-tallet de avgjørende føringer legges. Konventikkelplakaten (med forbud mot offentlig lekforkynnelse) ble opphevet i 1842, og i 1845 kom dissenterloven som gir trossamfunn utenfor Statskirken adgang til å drive organisert virksomhet. Enhetssamfunnet er i oppbrudd, og det viser seg ikke minst i det kirkelige landskap. Gisle Johnson bidro til at den landsdekkende organisering av indremisjonsforeninger i «Den norske Lutherstiftelse» 1868 ble svært kirkelojal. Det var ikke før omorganiseringen til Det norske lutherske Indremisjonsselskap i 1891 at (lek-)forkynnelse ble et hovedoppdrag for organisasjonen. Med god grunn løfter boken også fram Anton Christian Bangs Hauge-biografi fra 1874: «Hans Nielsen Hauge og hans samtid». Et solid stykke arbeid, men med en klar tendens til å tone ned Hauges kritikk av kirke og presteskap. Åndsopplevelsen på jordet beskrives som noe unikt, ikke som en for alle tilgjengelig erfaring.

Det jeg husker fra egen ungdomstid, er at Hauge ble skildret som den omvandrende predikanten som møtte mennesker i deres hverdag og talte til dem om omvendelse og et liv i lydighet mot Gud. En slik fortelling var godt egnet til å legitimere kallet til å følge Jesus.

Det er først og fremst prosessene knyttet til organiseringen av lekmanns- og indremisjonsarbeidet fra slutten av 1850-årene og utover, som gjør at Riiser Gundersen taler om et kupp i forhold til videreføringen av Hauge-historien. Johnson, Bang og mange av deres samtidige ville nok vært både forundret og provosert av en slik språkbruk, men jeg tror forfatteren langt på vei har rett i at det her skjedde en bevisst og målrettet harmonisering av den unge Hauges opprør mot kirken. At Hauge i sitt «Testamente til sine venner» fra 1821 oppfordrer til å bli i kirken og holde seg til dens prester, er langt mer forbilledlig å løfte fram.

Det er liten tvil om at det i haugetradisjon – slik den ble tolket – lå elementer som var svært tjenlige til å gi legitimitet til Indremisjonsselskapets strategi og profil.

Hauge-tradisjonen ble brukt for å skape legitimitet

Følger vi Indremisjonsselskapets videre historie, ser vi stadig at Hauge-arven dukker opp som en identitetsskapende faktor. For eksempel holdt Ole Hallesby - fersk formann i Indremisjonsselskapet – i 1924 en stor tale om «Den haugianske linje i norsk kirkeliv». Det er liten tvil om at det i haugetradisjon – slik den ble tolket – lå elementer som var svært tjenlige til å gi legitimitet til organisasjonens strategi og profil. Også andre lutherske organisasjoner har tatt med seg innflytelse fra Hauge-bevegelsen. Men da Lutherstiftelsen ble videreført til Indremisjonsselskapet i 1891, var det også et stort antall indremisjonsforeninger, ikke minst vestpå, som ikke ønsket å slutte seg til en organisasjon med slik nærhet til kirken. Det Vestlandske Indremisjonsforbund ble opprettet i 1898. Mangfoldet gjenspeiler seg også i dag.

[ Intervju: Mener Hans Nielsen Hauge ble utsatt for et «konservativt kupp» ]

Når det i de lutherske organisasjonene i dag dannes egne menigheter og trossamfunnsregistre, er det ikke inspirert av Hauges kirkekritikk. Sammen med spenninger i kirkelandskapet, er nok en postmoderne forståelse av fellesskapsmangfold og individualisme, en mer aktuell referanse. Jeg har selv vært med å gi rom for en slik utvikling i det gamle Indremisjonsselskapet, uten å vurdere forholdet til Hauge-arven. Ser vi videre utover i landskapet, er det gledelig å registrere de senere års erkjennelse av Hauges betydning som gründer og samfunnsutvikler. Her har historikere fra ulike samfunnsfelt bidratt. Knapt noe Hauge-jubileum har hatt slik bredde i sitt fokus som fjorårets.

Hvem eier Hauge? Heldigvis er det ingen som kan påberope seg eksklusivt eierskap til «Hauge-arven». Trygve Riiser Gundersens bok gir god hjelp til å erkjenne hvor krevende det er å la hele historien komme til orde. Men han lar oss også se hvor nyttig det er å stadig bla tilbake i den historien vi er en del av og fører videre. Og vi utfordres stadig til å tenke over spenningen mellom historisk forankring og impulser fra en utfordrende samtid. Uansett er det framtidsrettet å kjenne sin historie. Jeg blir inspirert av slikt!