Trygve Riiser Gundersen gir ny innsikt i Hauge-bevegelsen

Hans Nielsen Hauge (1771–1824) omtales som det nærmeste vi kommer en luthersk nasjonalhelgen. Alle vil ha en bit av Hauge. Han er ikke bare grunnlegger av bedehusbevegelsen. Han er også en kapitalistisk gründer, en tidlig feminist, en foregangsmann for demokratiet. Men samtidens myndigheter så ham som en farlig oppvigler som de etter hvert satte inn hele sitt undertrykkelsesapparat mot. Hvordan kunne han være så skremmende?

Dette er spørsmålet Trygve Riiser-Gundersen stiller i sin nye bok Haugianerne. Det er skrevet mange bøker om Hauge og bevegelsen hans i de siste 150 årene. Likevel er Riiser Gundersens bok preget av undring over alle spørsmålene som ikke er stilt, alle kildene som ikke er blitt utnyttet. Det er en bok som gir ny, og til dels overraskende innsikt.

Lesemaraton

Det finnes ikke noe portrett av Hans Nielsen Hauge. Det vil nok forundre mange, som har sett bildet av ham i både bøker og artikler. Men det bildet som gjengis, ble til 47 år etter hans død, og portrettøren hadde aldri sett Hauge. Bysten som ligger til grunn for portrettet var laget til jubileet for hans fødsel i 1871. De som bestilte bildet var Lutherstiftelsen, en organisasjon som var blitt til for å sluse lekmannsbevegelsen inn under geistlighetens trygge kontroll.

«[…] det var det norske nittende århundre som skapte Hans Nielsen Hauge […] Ettertida skygger for haugianervekkelsen, skjuler sjokket for oss», skriver Riiser Gundersen. Han prøver å få tak i det som skjuler seg bak skyggen, la oss kjenne sjokket på nytt.

Riiser Gundersens bok er litt av en lesemaraton, og noen ganger har jeg kjent på lysten til å bryte løpet. Det er så mange steder og personer, så mange sideveier, så mange sitater i datidens for oss så tungt fordøyelige språk. Men så lokker det hele tiden noe bak målstreken, en ny innsikt, en løsning på gåten.

Dessuten er det en medrivende fortelling. Riiser Gundersen har bevisst villet skape en ny form for sakprosa, en faglig forsvarlig avhandling som samtidig har formen som en historisk roman. Han lar oss smake, lukte, lytte til fortiden. Vi kjenner vinden piske, kulda bite, føttene synke ned i søla. Vi kjenner stanken av fattigdom, hører raslingen av overklassens silkekjoler. Det ligger en grundig research bak slikt, pluss en god del fantasi og formuleringsevne.

«Et unntakstilfelle»

Hauges første biograf, Anton Christian Bang, gjorde også grundig research. De kildene han gravde fram er fortsatt hovedkildene for Hauge-forskningen. Men kildene svarer på det du spør om. Bang ville gjøre Hauge til garantisten for lekfolk i harmonisk samarbeid med geistligheten, under den sistes kyndige ledelse.

---

Sakprosa

Trygve Riiser Gundersen

Haugianerne. Enevelde og undergrunn 1: 1795–1799

704 sider, Cappelen Damm 2022

---

Hvordan kunne refseren av presteskapet, denne myndige forsvareren av lekfolkets rett til å forkynne, bli tillagt en slik rolle? Jo, ved å gjøre konflikten til en teologisk konflikt. Bang tegnet Hauge som den folkelige bæreren av klassisk tro som han forsvarte mot et teologisk avvikende presteskap, de rasjonalistiske potetprestene. Hauge var en redningsmann sendt fra Gud i en krisesituasjon, og dermed unik, et unntakstilfelle.

Forfatteren lar Hauge stige ut av kirkehistorien og inn i den allmenne historiens spørsmål om makt, kontroll, økonomi og fordeling

—  Erling Rimehaug

Riiser Gundersen er langt fra den første som påpeker at Bangs Hauge fortsatt dominerer bildet av predikanten. Dette var blant annet tema i Dag Kulleruds bok om Hauge. Men Riiser Gundersen går lenger enn til å lete etter Hauges opprinnelige teologi og strategi. Han lar Hauge stige ut av kirkehistorien og inn i den allmenne historiens spørsmål om makt, kontroll, økonomi og fordeling. Da får vi ikke bare et nytt bilde av haugianerne, men et nytt bilde av samfunnet.

[ Rådebank-stjerne skal spille Hans Nielsen Hauge ]

Staten og folket

Hva slags samfunn var Norge på slutten av det Ibsen kalte «firehundreårsnatten»? Var enevoldsstaten en undertrykkende stat som holdt folket nede med vold? Eller sluttet folket stort sett opp om en stat som i liten grad styrte med tvangsmidler? Dette har vært heftig debattert av historikerne. Jeg bidro, i min korte karriere som historiker, til en antologi som så helstaten som ganske harmonisk.

Man har blant annet påpekt hvor lite opprør og vold det var på 1700-tallet, og har ment det tyder på at folk hadde fått større mulighet til å påvirke de styrende. De aksepterte lettere bildet av samfunnet som en stor familie med kongen som en streng, men kjærlig far, innsatt av Gud fordi han var lydhør for deres klager.

«Det opinionsstyrte eneveldet», var betegnelsen Jens Arup Seip brukte. Eneveldet hadde tross alt begrensede maktmidler, og tok derfor hensyn til folkemeningen, mente han. Men Seip skriver om det Jürgen Habermas har kalt den borgerlige offentligheten – om det som uttrykkes i åpen samfunnsdebatt. Pressehistorikeren Riiser-Gundersen ser derimot at folkemeningen er så mye mer – og spesielt i et samfunn med sensur og straff for ytringer.

Det finnes også en folkemening som dannes under dekket, der folk flest møtes og snakker sammen, utveksler synspunkter, deler klager og urettferdigheter og former oppfatninger sammen. Denne folkelige meningsdannelsen vet vi lite om, nettopp fordi den ikke var tillatt å komme til uttrykk. Dermed er kildene få.

[ Den radikale Hauge ]

Men Riiser Gundersen ser steder hvor den kommer til syne, nemlig i samfunnets bruddflater. Det gjelder blant annet de folkelige opprørene som tross alt forekom, slik som Strilekrigen, arbeideroppstanden på Kongsberg, fattigfolks opprør i Christiania. Haugianerbevegelsen er også en slik bruddflate, der sammenstøtet mellom folkemening og makt blir synlig.

Det staten skydde

Hauge ble til slutt dømt etter Konventikkelplakaten, som forbød forkynnelse utenfor geistlighetens kontroll. Det har gjort at hans opprør har blitt forstått som et teologisk opprør. Men myndighetene – inklusive sokneprester og biskoper – var lite opptatt av innholdet i Hauges forkynnelse. Det var hans og tilhengernes manglende lydighet som var problemet. Haugianerne ikke bare formulerte folkemening, men de organiserte og spredte den. De skapte det staten absolutt ikke ville ha: Partier som organiserte seg. Det var jo politikk.

I det tidsrommet denne boken dekker, var staten i tvil om hvordan den skulle møte dette fenomenet. Embetsmennene vaklet mellom å håpe at det skulle gå over om de ikke ga det for mye oppmerksomhet og å gripe til tvangsmidler. Riiser Gundersen analyserer dette innenfor Gramscis begreper hegemoni og dominans. Vanligvis brukte staten hegemoni – det vil si å satse på fortellingen om det harmoniske samfunnet under en konge som ville alles beste. Men når denne fortellingen trues av noen som åpent fornekter den, tyr de til dominans – det vil si statens maktmidler.

Til slutt bestemmer de seg: Mot haugianerne skal man bruke tukthuset, behandle dem som oppviglere som må sperres inne. Enevoldsstaten viser sitt voldelige ansikt.

Bonderomantikk

Det finnes et eldre bilde av det som antakelig skal være Hans Nielsen Hauge enn portrettet som ble til i 1871, nemlig Adolph Tidemands maleri Haugianerne fra opprørsåret 1848. Haugianerne representerer her nasjonalromantikkens bilde av den norske bonden, den selvbevisste bevarer av tradisjon og folkeånd.

Det var ikke slik samfunnets mektige så på bøndene på 1700-tallet. De var «den gemeene hob» som satt fast i gammel uvitenhet og måtte opplyses av de øvre og dannede klasser. Det var derfor en bondegutt som mente seg å forkynne klarere enn presten var et slikt sjokk.

Forfatteren plasserer heller haugianerne som representanter for oppbrudd og fornyelse

—  Erling Rimehaug

Nasjonalromantikkens bilde av haugianerne som tradisjonsbærende bønder mot moderniserende presteskap er blitt stående, påpeker forfatteren. Men han plasserer heller haugianerne som representanter for oppbrudd og fornyelse.

Andre halvdel av 1700-tallet var en tid preget nettopp av oppbrudd og forandring. Og Hauge-vekkelsen var i stor grad et fenomen i byer og nye industristeder – slett ikke bare på bygdene.

Religiøst mangfold

Samfunnet var også religiøst mer mangfoldig enn antatt, mener forfatteren. Han viser hvordan Hauges første støtter ser ut til å være restene av en vekkelse en mannsalder tidligere. Det er neppe tilfeldig at Konventikkelplakaten kom i 1741. Denne bevegelsen gikk under jorda, og har derfor etterlatt seg få kilder. Men de finnes i det Hauge skrev.

[ Guds entrepenør ]

Hauge-vekkelsen kunne ikke holdes under jorda. Den var båret av unge entusiaster i tjueårene. Det spratt opp predikanter inspirert av Hauge og bøkene hans rundt omkring. Folk samlet seg spontant også der Hauge selv ikke kom. Myndighetene opplevde at de mistet kontrollen og måtte slå hardt til.

Boken slutter idet myndighetene slipper ut de svekkede lekpredikantene fra tukthuset i Christiania. Andre har sluppet unna ved å love å ikke preke mer. Maktbruken ser ut til å ha hjulpet, og myndighetene kan inntil videre slappe av.

Vi forlater Hauge idet han unnslipper arrest i Eiker, og legger i vei over fjellet til Bergen. Der han skal bringe bevegelsen inn i en ny fase. Nå blir haugianerne ikke bare noen som organiserer folks mening. Nå organiserer de seg også økonomisk og politisk. Staten skal på nytt få grunn til å bli skremt.

Fortsettelse følger, får vi tro. Det er grunn til å glede seg til det.