Kultur

Mener Hans Nielsen Hauge ble utsatt for et «konservativt kupp»

LITTERATUR: Heltefortellingen som ble skapt på 1870-tallet gjør oss blinde for radikaliteten hos Hans Nielsen Hauge, mener forfatter Trygve Riiser Gundersen. I datidens «Hauge-kupp» ser han også røttene til dagens stridigheter i KrF.

– Dette er faktisk det eneste Hauge-monumentet jeg synes er rørende, sier Trygve Riiser Gundersen.

Forfatteren står foran en rundt to meter høy obelisk utenfor Gamle Aker kirke i Oslo. Den er sort, med et kors på toppen, og forholdsvis anonym i en kirkegård som ellers ikke mangler på forseggjorte gravsteiner. «Indtil sit sidste aandedræt holdt han fast ved den troe, det haab og den kjærlighed som han havde sögt at udbrede og befæste ved tale og daad, ved skrift og en christelig vandel», står det på siden av dem.

Gravsteinen til Hans Nielsen Hauge (1771–1824) er et forsvarsskrift laget av vennene hans på 1830-tallet. Den er også et vitne om Hauge før mytene om ham ble skapt, mener Riiser Gundersen, som nå er aktuell med en 704 sider lang bok om predikanten fra Tune i Østfold, som i sin levetid ble sett på som en samfunnsfiende.

Ble du overveldet av sideantallet? Vit at et bind to også er underveis. Den første bindet dekker bare begynnelsen av haugianervekkelsen.

Vi er vant til å tenke at det kristne lekfolket tilhører en moderat høyreside i norsk politisk liv, men det er ingen automatikk i dette.

—  Trygve Riiser Gundersen

1700-tallets undergrunn

I Haugianerne – Enevelde og undergrunn tar Riiser Gundersen sikte på å rive Hauge og tiden han levde i – eneveldets Norge – løs fra bildene som ettertiden har skapt.

Bokens undertittel signaliserer at forfatteren retter blikket mot en politisk og religiøs undergrunnskultur som fantes i det dansk-norske eneveldet, og som han mener er avgjørende for at Hauge og bevegelsen hans, haugianerne, raskt lyktes med å etablere seg. Og i det vi møter forfatteren, står vi midt i denne gamle undergrunnen. Gamle Aker kirke lå på Hauges tid i periferien av datidens Christiania.

– Vi forbinder haugianerne med landsbygda, men det var ikke dit de først dro. De første årene kom Hauge og de andre predikatene hit – til Christiania, til forstedene og fattigstrøkene. Han var på Vaterland, Grønland, Sagene og her. De første årene var dette byvekkelse, men det er blitt tilsidesatt i fortellingen om haugianismen, dels aktivt, mener Riiser Gundersen, som har latt seg fascinere av samfunnet og menneskene han har funnet i kildene.

Deler av den enkleste ‘jubileumsimpulsen’ rundt den norske, kristne tradisjonen, opplever jeg som grunnleggende løgnaktig,

—  Trygve Riiser Gundersen
Haugianerne. Enevelde og undergrunn av Trygve Riiser Gundersen om Hans Nielsen Hauge.

Vegetarianere i Bergen

I den ellers totalitære staten fantes dissentermiljøer med effektive kommunikasjonskanaler og en utpreget politisk kultur. Mange av miljøene var rester av pietistiske vekkelser. I Gamle Aker fantes trolig herrnhutere. Mens i Bergen, slik Hauge forteller i sin selvbiografi fra 1816, fantes en sekt som lot skjegget gro langt, nektet å spise kjøtt og fulgte bestemmelsene fra det første kirkemøtet i Jerusalem på 50-tallet etter Kristus. Ved å sammenstille to kilder, konstaterer Riiser at dette må ha bunn i en vekkelse på 1750-tallet.

– Det forteller meg at dette ikke var et samfunn bestående av kjedelige, passive, konservative og forsiktige allmuemennesker som bare var opptatt av stev, sagn og eventyr. Dette var selvstendig tenkende, spørrende, lengtende mennesker, som var opptatt av å finne ut hva som er best for dem. Det er et mangfold i denne historien, og i denne norske folkekulturen, som vi ikke har tatt alvorlig.

Så hvilken historie har vi fortalt?

Dette ikke var et samfunn bestående av kjedelige, passive, konservative og forsiktige allmuemennesker som bare var opptatt av stev, sagn og eventyr.

—  Trygve Riiser Gundersen

Minnekulturen

– Det høres litt konspiratorisk ut, men går du til kildene, ser du tydelig at minnekulturen rundt Hauge – som vi fortsatt er en del av – oppstår presist på 1860/70-tallet, og at den har klar sammenheng med prosjektet til Lutherstiftelsen og Gisle Johnson, mener Riiser Gundersen.

Han mener Hauge helt fram til midten av 1800-tallet var en kontroversiell, men uklar skikkelse. Han hørte til en bevegelse som hadde vært flyktig og bevegelig, og kildene var sparsommelige. Men gjennom minnekulturen tar Hauge form, mener forfatteren.

Han blir til en mann som kjemper for den egentlige kirken, i en ellers korrumpert moderne verden. Haugianervekkelsen utspiller seg dessuten på den rotnorske landsbygda, ikke i byene, der opplysningen og vantroen rådet – i hvert fall ble Hauges samtid fremstilt slik på 1870-tallet.

– Og Hauge gis nå en posisjon som er forbløffende lik den teologiske posisjonen som Lutherstiftelsen selv hadde, sier Riiser Gundersen.

Kirkestrid

Lutherstiftelsen var forløperen til Det norske lutherske Indremisjonsselskap, i dag en del av Normisjon. Dette var en organisasjon som oppsto i et kirkelandskap preget av spenninger mellom embetskirke og lekfolksbevegelse.

I 1841 ble konventikkelplakaten opphevet, og i 1845 kom dissenterloven som gjorde det mulig å etablere menigheter uavhengig av statskirken.

---

Hans Nielsen Hauge

  • Født 3. april 1771, Rolvsøy, Østfold. Død 29. mars 1824, Bredtvedt, Oslo. Begravet på Gamle Aker kirkegård
  • Norsk lekpredikant. Tilhengerne hans ble kalt haugianere. Bevegelsen ble grunnlagt i 1796–1804, da Hauge drev omfattende aktivitet i mange steder i landet.

Kilde: Store norske leksikon

---

Dette skapte en ustabil situasjon. Kristne lekfolk ønsket å organisere seg, og mange søkte også et brudd med den etablerte kirken. Og i denne situasjonen ble teologen Gisle Johnson en viktig skikkelse. Han lanserte det «johnsonske nødsprinsippet» som et slags kompromiss.

Johnson sa at hvis bare nøden var stor nok kunne også vanlige folk kalles til å «hjelpe kirken», uten at det betød at geistlighetens prinsipielle monopol på å forvalte Ordet ble tilsidesatt. Slik kunne lekfolket mobiliseres for kirkens sak, uten at de utfordret de gamle autoritetene.

For Lutherstiftelsens del førte dette til en nokså særegen organisasjonsform: En folkebevegelse ledet av et selvrekrutterende styre, dominert av geistlige.

Jeg tror ikke Bang lyver, og bak biografien hans ligger et stort kildearbeid. Men selve bildet som vi i dag har av Hauge og datidens religiøsitet, er skapt av Bang.

—  Trygve Riiser Gundersen

Et kupp?

Men kompromisset innebar også et «konservativt kupp» av fortellingen om Hans Nielsen Hauge, argumenterer Riiser Gundersen i den nye boken.

Han peker her på Hauge-biografien til Anton Christian Bang som helt sentral. Bang var folkeminnegransker, kirkehistoriker, senere biskop, og for øvrig nær venn av Gisle Johnson. Biografien, gitt ut i 1874, har bidratt til å skape historien om «nasjonalhelten Hauge», mener Riiser Gundersen.

Hauges kall og gjerning fremstilles her helt i tråd med nødsprinsippet. Han står fram som en nasjonalhelt, bæreren av den egentlige kirken i møte med tvilsomme opplysningsprester. Et lys i en ellers bekmørk tid.

– Var det egentlig så skivebom av Bang å bruke nødsprinsippet for å forstå Hauge?

– Jeg tror ikke Bang lyver, og bak biografien hans ligger et stort kildearbeid. Men selve bildet som vi i dag har av Hauge og datidens religiøsitet, er skapt av Bang. Det er selvsagt ikke uten feste i realitetene, men virkeligheten var mye mer sammensatt, og motsetningene var ikke de samme i 1796, da Hauge begynte å forkynne, som de var på Bangs tid.

Hans Nielsen Hauge. I Haugianerne skildrer Adolph Tidemand nær, norsk historie.

Mystikeren

Det er takket være Bang at ettertiden har bitt seg merke i Hauges «åkeropplevelse». Mens Hauge arbeidet på åkeren i Tune en vårdag i 1796, nynnende på «Jesus din søte forening å smake» og vendt mot lyset over Glomma, fikk han øye på et annet lys hinsides alt:

«Mit Sind», skrev Hauge tyve år senere, ble da «saa opløftet til Gud, at jeg ikke sandsede mig, eller kan udsige hvad der foregik i min Sjel; thi jeg var udenfor mig selv».

Selv om Hauge skrev om dette selv, er det Bangs briller vi leser historien med, argumenterer Riiser Gundersen. Bang presenterer dette som en kallsopplevelse. Hauges tekster gir et litt annet bilde:

– Slik Hauge beskriver det, er ikke dette et vanlig omvendelsesøyeblikk. Det er en mystisk erfaring, mener Riiser Gundersen, og legger til at haugianerne snakket lite om dette. Hauge selv skrev først om det offentlig i boken Om religiøse Følelser og deres Værd fra 1817. I denne teksten viser Hauge at han vet hvor omstridt historien hans er. Og han viser til bibelsteder som forteller om lignende erfaringer, samt skikkelser som Tauler og Eckhart, Augustin og Pseudo-Dionysus.

– Men det sterkeste, er at han sier at dette også skjer i Norge – i dag, og at det kommer til å skje igjen. Bang er derimot opptatt av å understreke hvor helt eksepsjonelt dette er. Ingen må tro at Gud kan komme i berøring med menneskene sånn helt på egen hånd, sier Riiser Gundersen, og spør:

– Hva hadde skjedd med lekmannstradisjonen i Norge hvis det var Hauges fortolkning som hadde blitt stående?

Slik Hauge beskriver det, er ikke dette et vanlig omvendelsesøyeblikk. Det er en mystisk erfaring

—  Trygve Riiser Gundersen

Mot høyre

Åkerhistorien vitner om to ting, mener forfatteren: Det at Hauge og vennene snakket lite og sent om dette, skyldtes at det var for kontroversielt både teologisk og politisk å påstå at man hadde direkte tilgang til en slags guddommelig innsikt, uavhengig av kirkestaten.

Den vitnet også om Lutherstiftselsens Hauge-problem: Hauge var en autoritetsskikkelse i lekmannsbevegelsen, men han hadde hentet sin autoritet helt utenfra det religiøse systemet.

– De løste problemet ved å si at han var i virkeligheten mer kirkelig enn alle andre. Og slik ble Hauge, som kanskje like godt kunne blitt tatt til inntekt for frikirkelighet, til en entydig kirkelig og tradisjonsbærende skikkelse.

Haugianerne. Enevelde og undergrunn av Trygve Riiser Gundersen om Hans Nielsen Hauge.

Det er derfor Riiser Gundersen kaller kuppet konservativt. Det var det også på et politisk plan:

– Vi er vant til å tenke at det kristne lekfolket tilhører en moderat høyreside i norsk politisk liv, men det er ingen automatikk i dette. Så sent som på 1850-tallet var det helt åpent hvor dette ville lande. Men samtidig som «Hauge-arven» falt på plass, oppsto også den moderne politiske kulturen slik vi kjenner den, med skillet mellom høyre og venstre, folkelighet og elite. Og Johnson og de sentrale skikkelsene i Lutherstiftelsen så unionen mellom kirke og lekfolk som en løsning i en mobilisering mot arbeiderbevegelsen, oppløsningstendenser i samfunnet – og mot demokratiseringen.

Jeg mener det forblir en sterk spenning i lekmannstradisjonen.

—  Trygve Riiser Gundersen

Kommunisten Hauge

Riiser Gundersen konstaterer at Hauge første gang ble omtalt for et bredt publikum i 1853, i forbindelse med at Tidemands maleri Haugianerne skulle omsettes i et større opplag. Den gang ble Hauge kalt for «communist» – den gang et nyord – av den nasjonalromantiske poeten Andreas Munch.

Tyve år senere ble Hauges sønn Andreas valgt inn på Stortinget for Høyre.

– Tankevekkende, synes Riiser Gundersen, som tror datidens diskusjoner har fått følger:

– Jeg mener det forblir en sterk spenning i lekmannstradisjonen, mellom en demokratisk, fellesskapsorientert og egalitær impuls, og det hierarkiske og tradisjonsbærende kirkelige systemet. Det er nærliggende å tenke at også usikkerheten i KrF i dag har røtter i dette. Hvor hører man egentlig hjemme?

– Ser du spor av dette også i diskusjonen om fremtiden til Den norske kirke?

– Jeg har i hvert fall fått mer forståelse for hvor betent den historiske arven vi forvalter er, og hvor viktig det er å være seg bevisst disse røttene. Det går kaldt nedover ryggen på meg når jeg tenker på hvordan statskirken har fungert politisk i den norske historien, ikke minst som middel til ensretting og disiplinering. Og deler av den enkleste «jubileumsimpulsen» rundt den norske, kristne tradisjonen, opplever jeg derfor som grunnleggende løgnaktig, mener Gundersen, og legger til:

– Boken er likevel et forsøk på å vise fram ekstremene i denne dynamikken: Kirken kan være et undertrykkelsesapparat, men troen kan også bli et sted for frigjøring og fellesskap, for utopi og forandring. Den gir modeller for å tenke en annen verden, og andre måter å være sammen på.

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Kultur