Den sosiale kontrollen i Hillsong er sterk

I Vårt Land forrige helg kunne vi lese at hovedpastor for Hillsong i Norge, Andreas Hasseløy, er skuffet over nyhetene fra Australia om Brian Houstons «karakterbrist». Jeg vil kalle den responsen for ren ansvarsfraskrivelse. For her er det mye som har gått galt. Her er det mange som bærer ansvar.

Jeg har vært med i det som nå er Hillsong Norge helt siden starten av kirkens forløper, Intro, i 2008. Jeg var pastor i to ulike Hillsong-lokasjoner, men i 2019 sa jeg opp – eller måtte slutte, alt ettersom hvordan man ser det. Å si fra om usunt lederskap har nemlig sin pris i Hillsong. Kanskje er det derfor det er så få som løfter stemmen når noe ikke er rett.

Jeg kunne skrevet mye godt om kirken jeg har vært en del av. Men nå er det på tide å sette ord på noe av det som ikke har vært greit.

[ Rebecca Instebø: «Da jeg gikk ut av Hillsong etter syv år, hadde jeg mistet den jenta jeg pleide å være» ]

Ledernes mangel på selvkritikk

Hillsongs pressemelding om Brian Houston sist uke var klar tale. Den viser at hans upassende adferd har vært kjent i toppen av Hillsong-hierarkiet i minst ti år tilbake i tid. Det er hele tre år siden det siste varselet kom, om en rusa Brian Houston på «feil hotellrom». Hvorfor tar Hillsong oppgjøret først nå? Er det fordi stadig flere får vite historiene om Houston, og at åpenheten skjer for å redde eget skinn? Når oppførselen hans har blitt skjult såpass lenge, hva annet gjemmer seg da bak Hillsongs freshe fasade?

Jeg savnet at Brian Houston var mer selvransakende etter at New York-pastor Carl Lentz fikk sparken på grunn av umoral i 2020. Jeg savner at lederne – også her i Norge – nå viser at de forstår og erkjenner at det er en sammenheng mellom Hillsongs måte å posisjonere og dyrke ledere på, og de samme ledernes karakterbrist og fall.

Vi ser det i alle sammenhenger. Mennesker med mye makt og oppmerksomhet går seg vill. For makt korrumperer. Usikre ledere med et umettelig behov for bekreftelse burde kanskje ikke så lett få tilgang til posisjoner i kirke og menighet, der misbruk av makt går hånd i hånd med selverklærende kall og åndelig manipulasjon. Det er en grunn til at presidenten i USA sitter i maks åtte år. Brian Houston og kona Bobbie har tronet med makten i snart førti. I Guds navn. Og alle rundt har latt det skje. Hva gjør det med et menneske? Jeg bare spør.

Hierarkiet, forskjellsbehandlingen og dyrkingen av ledere må ta slutt

—  Marie Fuglset Idland

Hver gang vi møtte på utfordringer i Hillsong Norge, fikk vi høre at det er sunne og gode prosesser på gang. Men hva betyr det? Jeg savner mangel på selvkritikk og erkjennelse. En skadet kirke blir ikke frisk av å snakke om sunnhet, den blir sunn av å forstå hva som har gått galt; erkjenne, beklage og forandre. Når man ikke tar innover seg baksiden av kulturen man har skapt, opprettholder man det usunne.

Vi dyrket Brian Houston som en gud

Andreas Hasseløy kaller Brian Houstons dobbeltliv for en menneskelig brist. Jeg tror det stikker dypere. Det handler ikke bare om Houstons feilgrep, men om en gjennomgående og systematisk opphøyelseskultur.

Kulturen vi alle har vært delaktige i og ansvarlige for, har en bakside og slagside som må snakkes om og som må ryddes opp i. Hierarkiet, forskjellsbehandlingen og dyrkingen av ledere må ta slutt. Jeg savner at noen tør å si rett ut hva dette egentlig handler om. Som tør å være ærlig om hva som har gått feil.

Jeg plukker nå opp at ledere i Hillsong Norge mener forholdene rundt Brian Houston i Australia har lite å gjøre med kirken her hjemme. Men er det rett? Vi snakker her om et miljø som har pekt nesten like tungt på Brian og Bobbie Houston som på Gud. Jo høyere opp i hierarkiet vi var, desto mer lojalitet og ære skulle vi gi Houston-paret. Kulturen fra Australia ble importert til Norge. Utvalgte bøker og podcaster skulle vi kjøpe. Vi studerte klesstil, snakkemåte, hvor på scenen kablene skulle ligge, hvordan vi skulle hoppe, klappe og hvor vi skulle si «ja» og «preach» under prekenen. Og vi kopierte blindt.

Jeg husker så godt hvordan vi hadde det da Brian Houston skulle besøke Norge. Så mange mennesker som ble slavet rundt for at denne søndagen skulle se helt perfekt ut. Det spilte ingen rolle om det ikke likna på virkeligheten eller om frivillige ble utslitt – bare Brian ble imponert.

Vi snakker her om et miljø som har pekt nesten like tungt på Brian og Bobbie Houston som på Gud

—  Marie Fuglset Idland

Jeg husker også en gang jeg var på et internt pastormøte. Den daværende nasjonale lederen for Hillsong Norge siterte et kjent vers fra Johannes evangelium: «Mine sauer hører min stemme; jeg kjenner dem, og de følger meg.» Han minnet oss ettertrykkelig om at vår hyrde er Brian Houston. Han understreket viktigheten av å lytte til Hillsong og til ham, ikke til andre kirkelederes undervisning. Rundt meg hørte jeg wow og amen. Jeg gikk stille, sjokka og sint ut.

For jeg tror ikke Johannes skrev om Brian Houston i sitt tiende kapittel. Jeg tror han mente Jesus. Men i Hillsong har man behandlet Brian Houston som en gud. Også i Norge. Ledere i Hillsong har vært ufeilbarlige og beskytta, de skal ikke røres. Brian Houston har vært hyrden, han har vært stemmen vi skulle høre på og lederen vi skulle følge. Så hva nå? Hvordan tar Hillsong ansvar for at dette har svikta? At de tok feil?

[ Brian Houston, har sagt opp etter avsløringer om upassende oppførsel ]

Den sosiale kontrollen er sterk

Jeg har fått en del refs fra lederne mine i Hillsong opp gjennom årene. Som for eksempel da jeg på spørsmål fra en kristen avis om hvem som er mitt forbilde, svarte en person fra en annen kirke enn Hillsong. Jeg måtte da forstå at mine forbilder er pastorene i Hillsong! Eller da jeg fikk kjeft fra en annen Hillsong-pastor for å ikke publisere nok om ham i sosiale medier.

Vi valgte bort familie og venner for å prioritere Hillsong og bygge imperiet. Vi jagde slitne småbarnsfamilier hjem fra hytta grytidlig søndag morgen for å rekke gudstjenesten. Og det var selvsagt viktig at vi i alle synlige fora æret og takket de norske og australske pastorene for at «vi fikk lov til å være med på dette». Den sosiale kontrollen er sterk i Hillsong. Hva man mener, gjør og sier oppleves styrt, uniformert og kontrollert.

I offentligheten ordlegger Hillsong seg på en måte som høres så korrekt og bra ut. Men avstanden mellom ord og handling er dessverre stor

—  Marie Fuglset Idland

I Hillsong har vi blitt innprentet med hvor dårlig vi i sosialdemokratiske Norge er på lederskap Det er Hillsongs lederskapsmodell som er rett. Vi skal stole blindt på lederne over oss, uten rom for kritiske spørsmål, undring eller tvil.

I offentligheten ordlegger Hillsong seg på en måte som høres så korrekt og bra ut. Men avstanden mellom ord og handling er dessverre stor. Som at vi i Hillsong heier på «the local church» (selv om vi ler av andre menigheter på bakrommet). Alle er velkommen i Hillsong (men bare de som bidrar er viktige). Tanken er fri (bare du tenker som oss). Kommunikasjon er viktig og lederne lytter (helt til de blir utfordret). Å elske mennesker snakkes høyt om (helt til mennesket slutter i Hillsong).

Å si ifra har sin pris

Jeg har ikke hatt lyst til å skrive noe i avisen om dette. Men de forrige hovedpastorene i Norge har blokkert meg på sosiale medier og de nåværende vil ikke prate.

Derfor sier jeg det her: Nå bør Hillsong rydde opp.

Å si fra om usunt lederskap har sin pris i Hillsong. Men jeg er ferdig og fri. Heldigvis ser jeg alt med et annet blikk nå. Og jeg ser meg ikke tilbake. Jeg har lært mye. Mye har vært fint og jeg har blitt glad i mange mennesker. Men alt det gode som skjer må ikke bli brukt som en unnskyldning for å ikke ta ansvar for alt som har gått feil. Fryktelig feil.

Jeg er takknemlig for at troen min er bevart. Det er ingen selvfølge. Det er mange skadelidende i kjølvannet av Hillsong Norge.

[ Elise Kruse: «Norske ledere med bånd til Brian Houston bør kjenne sin besøkelsestid» ]