Stein Rune Ottesen
Fengselsprest i Bergen fengsel
Den interessante og flotte artikkelen i Vårt Land 10. oktober om soknepresten Rudjord avsluttes med et sitat fra en preken sokneprest Sjur Isaksen holdt: «En gang var det Levi ved tollboden, utstøtt og foraktet. En annen gang var det de som sviktet sitt fedreland, utstøtt og foraktet. Hvem er det nå, i dag?»
Hvem er utstøtt, foraktet og glemt i dag, ikke bare av samfunnet men også av kirken.
Fangene glemt i kirkens forbønner
I Den norske kirkes gudstjenesteordning er det mange forbønnsalternativer. Kun ett sted er fanger nevnt. Det er i det gamle fredslitaniet fra oldkirken hvor man ber for «fanger og deres frelse.» I alle de andre forbønnene er de som er i fengsel utelatt eller glemt. Heller ikke i bønnetillegget i Norsk salmebok finnes det en egen bønn for domfelte eller innsatte i fengsel eller for fengselet som institusjon. Er dette bevisst eller er det en forglemmelse? Jeg nevnte dette for en innsatt. Han var sjokkert og sa: «Er vi glemt av kirken også?»
LES OGSÅ: Overgrepsdømt ble brukt som frivillig kirketjener. – Vi kan ikke være en kirke kun for de plettfrie
Er ikke innsatte verdige forbønn?
Kirken ber for mange utsatte grupper, og det er viktig og rett. Vi ber for de syke og lidende på forskjellige måter, for de som er utsatt for vold og overgrep, for fremmede og våre nye landsmenn. Dette er flott, og det skal vi fortsette med. Et gjennomgående trekk i alle forbønner er at vi ber for dem som er offer på forskjellig måte. Men vi ber ikke for gjerningsmannen/kvinnen. Disse trenger også kirkens forbønn. Hva er det kirken har mistet siden oldkirken? Er ikke de domfelte eller de som sitter i fengsel verdig vår forbønn og omtanke lenger? Jeg håper det er en forglemmelse og ikke et bevisst valg.
Skambelagt å sitte i fengsel
På siste søndag i kirkeåret dette året er prekenteksten fra Matt 25 om dommen. Her sier Jesus: «Jeg var sulten, og dere gav meg mat; jeg var tørst, og dere gav meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok i mot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel; og dere besøkte meg.» Alle disse gruppene som Jesus nevner spesielt, er med i kirkens forbønner, utenom de som er i fengsel. Hva gjør det med oss som kirke og medmennesker når vi utelater denne gruppen mennesker fra forbønnens kraft og våre menigheters bevissthet? Når de som sitter i fengsel aldri nevnes i kirkens forbønner, kan de fort bli borte fra kirkens omtanke og kjærlighet.
Å være domfelt og sitte i fengsel er skambelagt, ikke minst for de pårørende. Det er ikke mange som snakker om at de har en ektefelle, samboer, far eller mor, et barn, søster eller bror i fengsel. Disse tilhører også våre menigheter. Tenk om disse kunne få høre at kirken ber for deres kjære som er i fengsel. Kanskje ville det da bli lettere å bære denne tause sorgen og dele den med noen andre.
LES OGSÅ: Tidligere Knutby-pastor Peter Gembäck ber om tilgivelse med ny bok
Jeg håper innsatte blir nevnt i forbønnen i alle landets kirker
For noen år siden spurte en ung jente moren sin om hun trodde fengselspresten ba for fangene hver dag. Det ble til ettertanke og selvransakelse for meg som fengselsprest. Jeg kan ikke huske at jeg som tidligere ungdomsprest og menighetsprest, nevnte de som sitter i fengsel eller fengselet som institusjon i bønnene i gudstjenesten.
Mitt håp er at på siste søndag i kirkeåret i år blir domfelte og de som sitter i fengsel, nevnt i forbønnen i alle landets kirker, og at de jevnlig kan bli bedt for i gudstjenestene.
LES MER:
• Fengslet menneskerettighetsadvokat får Stefanusprisen
• Kristen pakistaner frikjent etter seks år i fengsel - slipper dødsstraff for blasfemi
• Menigheter ber ikke om politiattest: Ubehagelig å spørre om, sier ungdomsarbeider
---
Fakta:
---
