Av Anne Guro Nesteby Grette, Eva Stien og Frida Strøyer Aalborg
Teologistudenter ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo
Vi er tre kvinnelige teologistudenter på Det teologiske fakultet som studerer med mål om å bli prester i Den norske kirke. Vi opplever selv at vi har et kall til å bli prester og stå i en tjeneste for Gud og kirken. I årene som kommer skal vi forrette begravelser, foreta vielser, døpe barn, og sitte i samtaler med mennesker både i sorg og krise. Vi skal snakke med mennesker om tro og tvil.
Vi håper det ligger år med meningsfulle arbeidsoppgaver foran oss. Men vi vet at også tunge og utfordrende oppgaver venter. Disse vil kreve vår fulle oppmerksomhet, vårt engasjement og vårt pågangsmot. Vi vil møte situasjoner der det er viktig at vi har vår egen kirke og våre nærmeste kolleger i ryggen. Vi vil trenge støtte og noen ganger trøst.
LES OGSÅ: Religionsredaktøren om kvinneprestdebatten: «Vi er nødt til å slutte å reservere oss mot hverandre»
Våre kommende kollegers holdning
På vei inn i denne tjenesten opplever vi, som kvinnelige prester har opplevd før oss, at mange av kollegene våre ikke gir støtte. I denne anledningen er det 45 av våre kommende kollegaer som anerkjenner Mikael Bruuns rett til å reservere seg mot vårt kall og vår tjeneste. Selv om kirken på offisielt hold ønsker oss velkommen, oppleves det som vi er i ferd med å gå inn i presteskapets B-lag. For det er oss han reserverer seg mot.
Bruun representerer ikke en minoritet i kirken. Men det gjør vi på alle tenkelig måter. Ikke bare utgjør vi mindretallet i Den norske kirke, ved at det kun er 36 prosent kvinnelige prester. På verdensbasis utgjør vi en forsvinnende liten minoritet. Det er Bruun som har majoriteten i ryggen.
Det kan synes som om Bruun tar vår minoritetsposisjon som et bevis for at han selv står for «et klassisk embetssyn». Likevel hevder han å tilhøre en sårbar og utsatt minoritet. Han påberoper seg altså både majoritetsretten og minoritetsposisjonen. Både han og de 45 som støtter hans reservasjonsrett levner oss liten plass i dette bildet.
Bruuns reservasjon handler ikke bare om hans samvittighet. Det handler også om vår kommende arbeidssituasjon i en kirke vi trodde skulle ta imot oss med åpne armer. Det handler om et yrkesliv der vi risikerer at våre nærmeste kolleger vil reservere seg mot oss. Ingen av oss ønsker å gå inn i en tjeneste der vi vet vi kan bli møtt med daglig motstand. Dersom vi ikke ønsker dette, må vi være varsomme med hvilke menigheter vi søker oss til. Dermed blir vår tjeneste som prester innsnevret.
Respekt for andres teologiske ståsteder
For vår del handler det ikke om mangel på respekt for ulike teologiske ståsteder. Vi ønsker både mangfold og ulike meninger. Vi aksepterer Bruuns teologiske ståsted. Men den samme respekten blir vi ikke møtt med av enkelte mannlige prester.
Vi mener Bruun og hans meningsfeller opptrer respektløst. Ikke på grunn av deres syn og overbevisning. Heller ikke fordi de mener vi har et uekte kall. Det kan vi faktisk leve med. Det respektløse ligger i viljen til å omsette sitt teologiske syn og sitt embetssyn til aktiv motstand og reservasjon mot å samarbeide. Dermed vil det i praksis kunne bli en brekkstang for å presse oss ut av menigheten der en reservasjonsprest allerede er ansatt.
Bruun hevder at han ikke vil ta omkamp om kvinnelige presters stilling i Den norske kirke. Men det trenger han ikke dersom hans syn får gjennomslag. Da vil vi i praksis blir utestengt av en rekke menigheter fordi våre kolleger nekter så samarbeide med oss, ta nattverd med oss og feire gudstjeneste med oss. For det trengs ikke mye innlevelse for å forstå at slik motstand vil være tung å leve med, samtidig som man skal forkynne, drive ungdomsarbeid, forrette begravelser, og stå sammen med mennesker som har både åndelige og menneskelige behov.
De 45 prestene som støttet Bruun i Vårt Land tar avstand fra hetsen mot ham. La det være helt klart: Det gjør også vi.
Men samtidig anerkjenner de 45 hans rett til samvittighetsfrihet i spørsmålet rundt kvinners prestetjeneste. Vi registrerer at det også er kvinnelige prester blant disse. Vi lurer på om alle tar skrittet videre og anerkjenner hans rett til tjenestenekt i Den norske kirke? Dersom de gjør det vil samvittighetsfriheten til Bruun være total. Den vil ramme oss. Dermed vil den også framstå som autoritær.
LES MER: Mikael Bruun om kvinneprestdebatten: – Det er sørgelig med et personfokus
Bruuns spørsmål
Bruun stiller selv flere retoriske spørsmål. Vi gjengir noen av dem. Han spør: Hvem skal ut? Når begynner motarbeidelsen på alvor? Står jeg om fem år uten kolleger av samme sinn som kan gi støtte og trøste? Deretter viser han til at det finnes et nettverk av prester som har det samme syn som han selv. Han peker på lavkirkelige miljøer, lekfolk og læstadianere. Han mener altså at det er mange som deler hans syn og kanskje hans linje.
Når Bruun stiller spørsmålet «hvem skal ut», framstår det som om han mener noen skal ut. Dersom det ikke er han selv, er det åpenbart hvem han sikter til. Det er vi som skal bøye av. Det er vi som ikke bør jobbe i reservasjonsmenigheter. Dermed har vår samvittighetsfrihet, vår frimodighet og våre kall vikeplikt.
Vi lurer på om alle de 45 prestene som støtter Bruun mener at det nok en gang er kvinnelige prester som skal bøye av? At kirken skal akseptere at det nok en gang stilles spørsmålstegn ved våre kall på grunn av vårt kjønn. At mannlige presters samvittighetsfrihet nok en gang skal ha total forkjørsrett.
Vi vil gjøre Bruuns ord til våre egne. Vi har valgt å speilvende hans svar til Stig Lægdene, og dermed stille ham samme spørsmål tilbake: Vi håper at Bruun moderer sine utsagn, som fremstår autoritære, og kan se at også vi er gode tjenere i kirken. Kanskje det kan hjelpe å se oss inn i øynene som mennesker og ikke bare som «kvinne-prester». De aller fleste kvinnelige prestene vi kjenner behandler sine mannlige kolleger med respekt og åpenhet. Å gå inn for hans praksis med å reservere seg mot oss er ganske ekstremt.
Vi strekker herved ut en hånd
Så til slutt, Mikael Bruun: Vi vil aldri reservere oss mot hverken deg eller andre som har et teologisk syn vi er uenig i. Vi strekker herved ut en hånd, og ber om samarbeid på tvers av bibelsyn, tolkninger og embetssyn i arbeidet for Gud og den kirken vi alle ønsker å tjene. Vi tror vi kan greie det dersom du ikke reserverer deg fra å prøve.
Konstituert religionsredaktør Elise Kruse har redaktøransvaret for dette innlegget.
LES FLERE SAKER I DEBATTEN OM KVINNERS PRESTETJENESTE:
• «Har prisen for mangfold blitt for høy», spør biskop
•Teologi-student om kvinneprest-debatten: – Hvor er toleransen overfor Mikael Bruun?
