Gyrid Gunnes

Teolog og feminist

Domprost i Tromsø, Stig Lægdene, påpeker i Vårt Land (20.08) et forhold som er kilde til manglede troverdighet, likestilling og rekruttering: Den norske kirke, landets største og eldste trossamfunn, ordinerer fortsatt mannlige prester som ikke vil samarbeide med kollegaer ene og alene fordi disse er kvinner. Lægdene konkluderer med at «praksisen er uholdbar moralsk og teologisk».

Loven muliggjør diskriminering

Dagens praksis er mulig fordi Likestillingslovens paragraf 6 åpner for at kjønnsdiskriminering er lovlig når den har «et saklig formål». Når trossamfunn selv definerer mannlig kjønn som en «avgjørende egenskap» for å utføre presteyrket, går trosfrihetens rett til å forskjellsbehandle kvinner og menn foran kvinners rett til å ikke bli diskriminert.

Selv om Likestillingsloven lovliggjør diskriminering, er det på ingen måte gitt at trossamfunn trenger å benytte seg av denne muligheten: Den svenske kirke vedtok allerede i 1993 at teologiske kandidater som ønsker å arbeide som prester i deres trossamfunn må forplikte seg til å samarbeid med alle kollegaer, uansett kjønn.

LES OGSÅ: Nye tall: Norge har langt færre kvinnelige prester enn Sverige

Dnk gjør tross alt fremskritt

I 2020 bruker Den norske kirke den svimlende summen av én million kroner på rekruttering til presteyrket. Men det er ikke vanskelig – og fullt ut forståelig – at unge kvinner vegrer seg mot å investere sin profesjonelle fremtid i en organisasjon som fortsatt tolererer at en kollega ikke vil samarbeide med deg på grunn av ditt kjønn. Selv har jeg en lesbisk prestevenninne som valgte å slutte som prest fordi den stadige tematisering av hennes kjønn og privatliv som en «sak» alle hadde rett til å mene noe om ble for belastende for henne og familien.

Men endringer skjer. Under tidligere preses Helga Haugland Byfuglien anerkjente Den norske kirkes biskoper for første gang nødvendigheten av at samfunnet lovlig regulerer tilgang på abort (2019). Over halvparten av biskopene bak vedtaket er kvinner. Samme år valgte rektor Bård Mæland ved VID vitenskapelige høyskole å ikke kalle det «teologisk uenighet» når kvinnelige teologistudenter be fortalt at de ville «brenne i helvete» fordi de valgte å forfølge sitt kall. Isteden satte han krisestab og kalte det for trakassering. Det er et progressivt valg.

Ufordring til preses

I lys av disse endringer er det all grunn til å utfordre dagens preses, Olav Fykse Tveit, til å gjøre likestilling til den nye normalen i Den norske kirke. Dette gjøres ved at preses tar initiativ til å avslutte privilegering av konservative mannlige presters samvittighet over kvinners rett til å ikke bli diskriminert. Som Lægdene påpeker, er det i 2021 60 år siden Den norske kirkes første kvinnelige prest, Ingrid Bjerkås ble ordinert. En verdig feiring av dette jubileet ville være at Kirkemøte vedtar at Den norske kirke følger Den svenske kirkes praksis. Det vil være en feministisk milepæl for kristenheten i Norge. Det er dessuten et - helt gratis - rekrutteringstiltak.

LES OGSÅ: «Grunnen til at vi har landet på et nei til kvinners prestetjeneste har dyptgående årsaker»

Hvorfor er religioner besatt av sex?

Før og etter et slikt vedtak er det grunn til å undre seg over hvorfor så mye religion – inkludert en ellers opplyst, liberal kirke som Den norske kirke, med et presteskap med seksårig utdannelse – er besatt av kjønn og seksualitet. En av forklaringene kan være at i den overveldende største delen av kirkens og teologiens historie har heterofil seksualitet vært synonymt med potensielle barnefødsler. Dette innebar at seksualitet ikke – selv for det jevne lag av ektemenn og fedre – først og fremst handlet om glede og nytelse. Seksualitet var økonomi og død: nok en munn å mette. Nok en mor, ektefelle eller kjæreste som dør i barsel. Nok en spedbarnsgrav.

Ideen om og erfaringen av likhet mellom kvinner og menn, kvinners seksuelle autonomi og ikke-heterofil seksualitet som likestilt med heterofil seksualitet stiller religionene ovenfor en virkelighet som går på utsiden av den verden som finnes i de hellige tekstene og i den tiden teologien ble skapt. Eksempelvis ble det med prevensjonens inntog for første gang i verdenshistorien mulig for heterofile kvinner å erfare seksualitet uten å være redd for å bli gravid. Det er en ny måte å være kvinne i verden på, som ingen av de hellige tekstenes eller teologihistoriens kvinner og menn kjente til. Selv om ingen kirke kommer til å feire det, er det verdt en takkegudstjeneste at det i år er 60 år siden p-pillen ble godkjent.

 

LES FLERE SAKER I KVINNEPREST-DEBATTEN:

• Aage Müller-Nilssen: «Nå må det bli slutt på reservasjonsretten, slik at kvinner i kirken slipper diskriminering»

Få kvinnelige prester: – Vi ser hele tiden at likestiling har vikeplikt. Det må det bli slutt på

Vårt Land mener: «Nedvurdering av kvinner skjer både i sentrum av kirken, og blant de mer teologisk liberale»