Olavsarv – til glede eller besvær?

Ståle Kleiberg

Komponist og professor

Det er juli og tid for den årlige debatten om Olavsfeiringen. I Vårt Land har den allerede startet – denne gang i tråd med tidens melodi: Sterkt polarisert og med overdreven tro på spissformuleringenes kraft.

Hva er Olavsarven? Er det den historiske Olav, eller er det den litterære fortellingen om Olav som utgjør grunnlaget? Kan det være begge deler, og er i så fall det akseptabelt? Disse spørsmålene er ikke avgrenset til Olavsfortellingen, men kan stilles til alle fortellinger som har mytens karakter.

Rent litterære fortellinger

I noen tilfeller er svarene opplagte. Jeg tenker da på fortellinger som er rent litterære. Det er for eksempel ikke relevant å spørre om det er sant i historisk forstand at Odyssevs lot seg binde fast til masten for ikke å la seg friste av sirenenes sang.

Allerede Theagenes fra Rhegion, som levde på 500-tallet før Kristus, påpekte det. Homers fortellinger må leses allegorisk, hevdet han. Gjør vi det, kan vi oppnå innsikt i sannheter om vår menneskelige eksistens. Det sanne har altså her ingenting med det dokumenterbare å gjøre.

LES OGSÅ: «Bør vi rive Nidarosdomen?» spør Gyrid Gunnes

Fakta og myter i samme fortelling

Hva så med mytiske fortellinger som både har sitt opphav i faktiske personer og i faktiske hendelser? Historisk forståelse må selvsagt baseres på størst mulig grad av dokumenterbare fakta. Det vil derfor alltid være et poeng å få den faktiske historien rett, men det er ikke dermed sagt at en fortellings verdi alltid vil være proporsjonal med graden av dokumenterbare fakta.

Her er det nok å tenke på tekstene som utgjør grunnlaget for de monoteistiske verdensreligionene – kristendom, jødedom og islam. Man skal lese på en svært bokstavtro måte for å hevde at samtlige fortellinger i disse tekstene faktisk har hendt. Her er det mye som ikke har hendt, men det er ikke dermed sagt at fortellingene i enhver forstand er usanne. Fortellingen om Noa kan for eksempel gi sann innsikt, men da må vi lese den allegorisk, og ikke bokstavelig.

I dette eksempelet står vi overfor en ren fabel. Det blir muligens mer komplekst når mytologiske forestillinger blandes med fakta. For å kunne forstå slike tekster, må vi være i besittelse av og kunne anvende ulike typer lesekompetanse. Dette innebærer mye mer enn bare å avsløre myter som myter for utelukkende å stå igjen med dokumenterbare fakta. Dokumenterbare hendelser er et nødvendig utgangspunkt for historisk forståelse, men mytiske fortellinger er også en del av historien og må forstås i historisk lys.

I tillegg må de mytiske fortellingene forstås som det de er, noe som innebærer at vi også må kunne lese dem i metaforisk, allegorisk, psykologisk og etisk lys. Klarer vi det, kan de bringe dyp innsikt – innsikt som ligger på et annet plan enn det som har med sosiale, økonomiske og politiske drivkrefter å gjøre.

LES OGSÅ: «Gyrid Gunnes har ikke fått med seg hovedpoenget, nemlig at Olavsøksen er en martyrøks»

Olavsfortellingen

Hva så med fortellingen om Olav? For det første finnes det kilder til mer enn én fortelling om Olav. Noen faller i krønike-sjangeren, mens andre er legender. I Snorres saga om Olav den hellige finner vi innslag av både det ene og det andre.

Snorres beskrivelse av Olavs virke i livet har tidvis et dokumentarisk preg. Sammenholdt med andre kilder gir disse delene historisk kunnskap om konkrete hendelser og om Olav som maktpolitisk strateg. Men Olav virker ikke bare i livet. Snorre skriver også om miraklene som skjer etter at Olav blir drept, og ikke minst om virkningen av disse.

Man kan godt gjøre et stort poeng av at mirakelbeskrivelsene er rene legender, sprunget ut av for lengst utdaterte forestillinger, men da risikerer man å bomme på et helt sentralt poeng ved fortellingen: Det er ikke før Olav legger ned sverdet for godt, at han vinner frem. At Olav i livet har hatt en rå og voldelig fremferd, svekker ikke kraften i denne fortellingen. Tvert om. Olav kjemper for å vinne makt, men han løfter også frem en sak som er større enn ham selv, uaktet om han måtte ha idealistiske motiver for dette eller ei.

Så kan man si at når opinionen snur, er det utelukkende som følge av manipulasjon – mirakelberetningene er fabrikkerte skrøner, som kun har til hensikt å lure motstanderne til å slutte opp om de nye makthaverne, men også da risikerer man å bomme. Vi kan nemlig ikke gripe innholdet i disse tekstene ved å insistere på at vår tids skille mellom løgn og sannhet, realitet og illusjon skal utgjøre eneste mulige forståelseshorisont. Datidens tanke- og forestillingsverden var vesentlig annerledes enn i dag. Det må vi ta høyde for, på samme måte som vi for eksempel må ta høyde for at biskop Grimkjell, som spilte en vesentlig rolle i helliggjøringen av Olav, hadde maktpolitiske motiver.

Pågående prosess

Det er altså et avgjørende poeng i fortellingen om Olav at han har en fot i både ny og gammel tid. Da blir det meningsløst å kritisere ham for ikke å være helgen fra fødselen av.

Bevegelsen mot en bedre rettspraksis, under innflytelse av kristen humanisme, var selvsagt en langvarig kontinuerlig prosess. Hvor stor grad av æren som skal tilskrives Olav, kan nok diskuteres, men Olav spilte uansett en viktig rolle ved å få vedtatt den første versjonen av kristenretten i de tidlige 1020-årene.

Dette i seg selv tilsier at det ikke er fullstendig urimelig når fortellingen om Olav er blitt stående som selve symbolet på paradigmeskiftet, slik også grunnloven av 1814 er blitt stående som et helt vesentlig nedslagspunkt i en stadig pågående prosess. Verken kristenretten av cirka 1024 eller grunnloven av 1814 var perfekte. Det er grunn til å påpeke det, men derfra og til å avvise arven fra disse viktige nedslagspunktene i en prosess som fremdeles pågår, er et drøyt stykke.

LES MER:

• Nidaros-debatten: «Gunnes åpner for vold i ordets bredeste betydning»

• Forsvarer Gunnes: Menn «spissformulerer seg». Når kvinner spissformulerer, seier folk «tenk å seie noko så dumt»

• – Olav den helliges rolle er overdrevet

---