Dag Øivind Vincent Østereng

Ph.D-stipendiat ved VID og høgskolelektor ved NLA

Teolog og feminist, Gyrid Gunnes, skriver det er «et naturlig spørsmål» å reise om vi bør rive Nidarosdomen (sic!). Med andre ord, spørsmålet er verken retorisk eller ironisk ment. Gunnes er altså åpen for tanken, men nøyer seg med å konkludere med at det symbolet som i alle tilfeller må fjernes (om ikke Domen skal rives), er Den norske kirkes våpenmerke («logo» ifølge Gunnes), Olavsmerket. Det fordi stridsøksen er med i symbolet.

Åpner for vold

Teksten hennes påpeker maktrepresentasjonen som Domen er et symbol for. Hennes hovedbudskap er et angrep på det hun definerer som mytologien om Olav Haraldsson. Men teksten til Gunnes har et langt dypere anliggende enn å påpeke uheldige sider ved fortiden, og oppgjør med det vi eventuelt finner problematisk i den. Teksten hennes bærer et budskap som åpner opp for mer enn selvransakelse, den åpner opp for vold.

Med «vold» mener jeg her ordet i dets bredeste mening, nemlig det å utøve skade, ødelegge, bruke makt overfor ting (og personer). Gunnes viser ingen kritikk overfor de skadeverk som er utført mot statuer og andre symboler i kjølvannet av Black Lives Matters. Tvert om løfter hun dette frem som eksempler som skaper nye spørsmål, nemlig om det ikke er «et naturlig spørsmål» å rive Nidarosdomen.

• LES OGSÅ: «Gyrid Gunnes har ikke fått med seg hovedpoenget, nemlig at Olavsøksen er en martyrøks»

Reelle angrep

Jeg satte vold mot personer i parentes. For Gunnes oppfordrer ikke til vold mot personer. Likevel tok jeg med «personer», fordi et angrep på symboler og bygninger, vanskelig kan skilles fra det å angripe indirekte eller direkte de menneskene disse symbolene tilhører. Historien har dessverre nok av eksempler på hvor nært vold mot bøker, kunst, bilder, statuer, bygg og forfølgelse av mennesker henger sammen.

Gunnes viser også selv til egne voldshandlinger, som da hun rev i stykker Den norske kirkes liturgi. Hun tar (ikke retorisk) til orde for å fjerne Den norske kirkes våpenskjold, Olavsmerket. I et maktkritisk perspektiv, vil jeg vende lyset motsatt vei og spørre, hva slags makt er det Gunnes oppfordrer til å bruke? Jeg finner det helt naturlig å lese Gunnes bokstavelig, all den tid konteksten for hennes tekst er nettopp reelle angrep på symboler i Vestens kulturhistorie.

Dårlig håndverk

Mye kunne vært sagt om hennes kontrafaktiske historieskriving og tolkning av Olav den hellige (merk: Olav Haraldsson i Gunnes' tekst). Våpenskjoldet til Den norske kirke har blant annet øksen, ikke som et maktsymbol, men som et symbol på St. Olavs martyrium. Han døde og ga sitt liv for sannheten i Kristus, ved å falle for stridsøksen.

Teksten til Gunnes føyer seg uoriginalt inn i rekken av postmoderne tekster som forsøker å tolke alt i fortiden i lys av maktkritiske perspektiver. I så måte er teksten hennes dårlig håndverk. Det jeg imidlertid synes er interessant, er hvor godt hennes analyse passer inn i et narrativ som har en konstant bredside mot tradisjon og institusjon.

Fragmentering av kulturen

Gunnes bommer selvsagt kraftig i sin kritikk av bygningen, Nidarosdomen. Den representerer langt mer enn den personen som kirken er bygget til minne om. Nidarosdomen representerer den kristne tro og tradisjon, for hva og for hvem Olav den hellige ofret sitt liv. Olav den hellige var et vitne om sannheten i den kristne tro, og den fremste forsvarer for denne troen og for Kirken som institusjon i Norge.

Tradisjonsbærende institusjoner står under et press. Det er hva Gunnes er med på å representere. En fragmentering av kulturen. Skulle Nidarosdomen rives (noe den selvsagt ikke blir), ville det være det sterkeste vitnesbyrd om et nasjonalt identitetstap. Men at noen kan reise spørsmålet, og at andre kan si seg enige, er også et uttrykk for det samme identitetstapet.

LES MER FRA DEBATTSIDENE:

Epidemiolog: «Flere begynner å gå lei smitteverntiltakene. Men pandemien er dessverre ikke over»

Oslo Fpu: «Ekteskapsloven favoriserer enkelte samlivsformer. Derfor bør den fjernes»

Ungdom redder verden: «Ved å handle brukte klær kan vi forandre hele markedet»