Nå kan vi puste!

Lemma Desta

Rådgiver i Norges kristne råd

Jeg, og mange med meg, har lenge opplevd diskriminering på bakgrunn av hudfargen vår. Men vi har vært redd for å fortelle om det, for det er et betent tema. Drapet på George Floyd har vekket verden til å se rasismen tydelig, og til å slutte seg til de svartes kamp for likestilling, verdighet og rettferdighet.

Hverdagsrasisme

Det norske samfunnet blir stadig mer tolerant. Lovverket er tydelig, det lages handlingsplaner og tiltak, kampanjer for rasismefrie soner, stiftelser og organisasjoner tar opp kampen. Alt dette er vel og bra, men vi har mer å gjøre når vi ser at hverdagsrasismen så tydelig ikke lar seg bekjempe. Det viser historiene folk nå tør å fortelle om egne opplevelser. Vi som opplever hverdagsrasismen har holdt pusten, holdt det vi så gjerne skulle ha snakket ut om inni oss selv, i frykt for konsekvensene. Drapet på George Floyd har gitt oss en mulighet til å puste ut. Og denne muligheten bør vi oppfordre alle til å benytte seg av.

Også i Norge

Protestene som begynte i USA har vekket enormt engasjement i hele verden. Men det oppstår en slags kognitiv dissonans hos mange som føler seg truffet. Forståelig nok skapte den tette folkesamlingen som fant sted i Oslo reaksjoner på grunn av brudd på smittevernreglene. Akkurat det kan vi forstå – men dette var en sak av så emosjonell karakter at folk bare måtte ut, si fra – puste!

Samtidig ser vi at kritikken av brudd på smittevernreglene stadig blir brukt av de som fornekter rasisme. Det tar fokuset vekk fra diskusjonen om rasisme i Norge. Jeg er enig i at situasjonen her er annerledes hva gjelder maktmisbruk fra politiet, samt omfanget av diskriminering som svarte opplever. Men hverdagsrasisme og strukturell diskriminering eksisterer også hos oss: I Norge i 2020!

LES OGSÅ: Afroamerikanere drepes oftere, er fattigere, og mangler helseforsikring og sykelønn

Ubehaglig tema

Rasisme er et krevende tema for nordmenn å snakke om. Det er ubehagelig å røre ved egen uvitenhet, fordommer, frykt og selvgodhet – for i Norge i dag er vi da ikke rasister? Debatten krever dessuten ærlighet framfor korrekte meninger – og da blir man på et vis tvunget til å holde pusten, tvunget til å ta seg sammen og ikke puste ut all gørra. For å snakke sant om rasisme og diskriminering innebærer en risiko for å avsløre selvmotsigelser mange strever med. Skal vi snakke rett fra levra, usensurert – like oppriktig og ærlig som et barn? Eller skal vi prøve å forkle det vi ønsker å si med «voksne og korrekte» ord, pyntet på for ikke å vekke vrede – og dermed sensurere sannheten vi opplever?

Økt bevissthet

Vi bør snakke om hvordan mennesker blir vurdert annerledes på bakgrunn av historiske forhold. Forhold som er innbakt i samfunnet og som gjenspeiler seg i litteratur og kunst, så vel som i hverdagen - enten det dreier seg om åpenbar rasisme, eller skjult diskriminering. Mange opplever at de ikke får jobber de er kvalifisert til fordi de har en annen etnisk bakgrunn. Om det er bevisst eller ubevisst fra arbeidsgivers side - mennesker opplever dette daglig.

Vi mennesker deler hverandre inn i grupper, kanskje helt uten at vi er klar over det. Vi strever med fremmedfrykt og hat som vi kanskje selv ikke er klar over, og derfor må ta et oppgjør med. Det som må til er bevisstgjøring – som vekker oss å se det enkelte menneskets vonde opplevelser som følge av våre holdninger og fordommer.

George Floyds siste ord har gitt oss muligheten til å puste ut. Det er synd at denne grusomme hendelsen måtte til for å vekke folks bevissthet om rasisme. Og jeg håper at ingen flere må dø for at vi skal kunne snakke åpent om rasisme.

LES MER:

[ «Trump sier han er presidenten for lov og orden. Det har appell blant USAs hvite kristne» ]

[ MF-professor: Ofte er den som gjør en rasistisk handling uvitende om hvordan det oppleves ]

[ Forfatter og prest: – Det du ser nå er ikke en gjeng sinte svarte folk, det er en kristen bevegelse ]