Tone Stangeland Kaufman

Professor i 
praktisk teologi, MF

Når folk strømmer til gatene midt i en pandemi både globalt og her til lands er det et tydelig vitnesbyrd om hva som står på spill for mange av demonstrantene, både de melaninrike og de melaninfattige. En rekke tekster er blitt publisert både i tradisjonelle medier og ikke minst spredt i sosiale medier der mennesker med en eller annen form for minoritetsbakgrunn deler sterke erfaringer av å ha blitt utsatt for alt fra grov trakassering og rasisme til det som gjerne omtales som «hverdagsrasisme» eller «usynlig rasisme».

Når rasimen går «undercover»

Leser man kommentarfeltene til nettaviser og på sosiale medier, er det helt tydelig at ulike former for rasisme lever i beste velgående. Samtidig treffer Bjørn Kristoffer Bore spikeren på hodet i sin lederartikkel fra 8. juni når han skriver: «Rasismen kommer ikke alltid ikledd en hvit og spiss hette over sitt glattbarberte hode. Ofte lever den i blant oss, i gråsonene, i nyansene, i fordommer og handlinger vi ikke er bevisst.»

Rasismen opererer med andre ord også «undercover», og ikke sjelden er den som utfører en slik «mikrorasistisk» handling eller uttrykker noe fordomsfullt fullstendig uvitende om hvordan dette oppleves av den som utsettes for bemerkningen, handlingen, kroppsspråket, blikket eller ikke-handlingen.

Mikroaggresjon

Hvordan kan vi forstå erfaringer av «undercover-rasisme»? Selv har jeg av det teoretiske begrepet mikroaggresjon fått hjelp til å se mer av hvilke dynamikker som er i spill i slike situasjoner. «Mikroaggresjon viser til hverdagslige ydmykelser som markerer et underordningsforhold. Det handler om ytringer eller handlinger som utpeker og knytter personer til stereotype oppfatninger om etnisitet, rase, kjønn, seksualitet eller andre etablerte sosiale skillelinjer, vel å merke uten at det handler om overlagte hersketeknikker» (Randi Gressgård).

Til forskjell fra ytringer og handlinger som er motivert av uttalt rasisme, homofobi eller kvinnehat, er mikroaggresjon mer automatisert og anses gjerne som harmløs og triviell av dem som sjelden eller aldri selv rammes. Slike ydmykelser skjer som regel uten at forskjellsmarkørene eksplisitt nevnes. Det kan være nonverbale markeringer, slik som å overse eller overhøre, stirre eller se skjevt på, møte med skepsis, mistenkeliggjøre eller undervurdere visse mennesker, eller det kan dreie seg om bemerkninger som markerer sosialt hierarki og får mottakerne til å føle seg nedverdiget og marginalisert.

LES OGSÅ: Forfatter og prest: – Det du ser nå er ikke en gjeng sinte svarte folk, det er en kristen bevegelse

Superovervåkning

Som utenlandsadoptert fra Sør-Korea tar jeg meg ofte i å være ekstra smilende, vennlig og høflig når jeg går gjennom en sikkerhets- eller passkontroll fordi jeg ubevisst vil unngå å provosere noen ettersom det viser seg at personer med et utseende som avviker fra majoritetens ofte utsettes for en mer kritisk vurdering i ulike sammenhenger. Dette kalles i teorier om mikroaggresjon for superovervåkning. I tillegg har personer med minoritetsbakgrunn ofte byrden av representasjon som går ut på at den enkelte somalier, koreaner eller pakistaner kjenner på et ekstra ansvar for å unngå å gi hele den gruppen eller kategorien som vedkommende representerer et dårlig rykte. Dersom en etnisk norsk person opptrer på en upassende måte i en butikk eller på toget, vil folk flest ikke tenke indignert: «Å, det er så typisk norsk!» mens en somalier i en tilsvarende situasjon risikerer at det slår tilbake på ryktet til alle somaliere.

Mikrounderkjennelse

Kanskje har du hørt etnisk norske fortelle personer med minoritetsbakgrunn at «jeg er fargeblind, jeg» eller «vi er jo alle mennesker». Slike utsagn gjør det vanskelig for den som opplever ulike former for marginalisering å påpeke at dette dypest sett handler om rasisme ettersom det finnes en underliggende forståelse av at «jeg ikke kan opptre rasistisk så lenge jeg ikke legger merke til hudfarge». Denne type uttalelser underkjenner dermed den utsattes konkrete erfaringer av å bli usynliggjort eller ydmyket og kalles gjerne mikrounderkjennelse.

Ett av de bildene som har figurert i sosiale medier i det siste får frem det problematiske i å opphøye «fargeblindhet» til et ideal: «We said BLACK LIVES MATTER. Never said ONLY BLACK LIVES MATTER. We know ALL LIVES MATTER. We just need YOUR HELP with #BLACKLIVESMATTER, for BLACK LIVES are in danger».

LES OGSÅ: Michelle A. Tisdel vokste opp i samme by som George Floyd: «Vi dør fordi vi er svarte»

Kroppslig underordning

Noe av forklaringen på den begrensede oppmerksomheten rundt mikroaggresjon i samfunnet er nettopp at mens formell diskriminering kan holdes i sjakk av formelle lover og regler, foregår den lavintensive underordningen av ikke-normative kropper mer i det skjulte. Den opererer «undercover». Når barn i Norge bes om å tegne en «professor», vil de sjelden tegne en ung kvinne med asiatisk eller afrikansk utseende. Derimot vil de ofte tegne en hvit middelaldrende eller eldre mann med briller.

Hvordan forventer vi at en professor skal se ut? Den som kroppslig ikke passer til forestillingene eller forventningene om hvordan man skal se ut dersom man innehar en viss rolle eller stilling, må ofte bevise mer for å rettferdiggjøre sin posisjon. Som noen uttalte etter å ha sett et bilde av en mangfoldig gruppe mennesker: «Hvem som helst kan jo bli professor nå for tida!» «Hvem som helst» siktet neppe til de hvite, middelaldrende mennene med briller. Fordi slik mikroaggressiv markering av forskjell ofte enten benektes eller bortforklares – gjerne med det avvisende spørsmålet «hva er problemet?» – er det vanskelig å påvise eller dokumentere slike uformelle underordningsmekanismer. Den privilegerte har ofte en betydelig blindsone.

Å rettferdiggjøre norskhet

Til tross for utpreget rogalandsdialekt og norsk pass har jeg som utenlandsadoptert ofte måttet «rettferdiggjøre» min «norskhet». Jeg har i liten grad opplevd uttalt rasisme eller trakassering bortsett fra da jeg som barn – ironisk nok – ble kalt «negerdokke» av en gutt i nabolaget. Derimot synes mange det er vanskelig å forstå at jeg er norsk siden jeg ikke ser «norsk-norsk» ut. Jeg har eksempelvis aldri vurdert å søke stilling som prest i Sjømannskirka, for jeg kunne ikke tenke meg å jevnlig måtte svare på spørsmålet: «Men hvor kommer du egentlig fra?» når «Sandnes» åpenbart ikke er tilfredsstillende svar. Jeg trenger ikke å dra lenger enn til Gardermoen eller sette meg på et SJ-tog til Stockholm for at folk automatisk snakker engelsk til meg enda jeg utmerket godt kan svare både på norsk og svensk. Og det er ikke det: Jeg prater gjerne engelsk, jeg, men ikke når samtalepartnerne mine bryter på norsk eller svensk. Hvem kan ta sin norskhet for gitt, og hvem må stadig vekk rettferdiggjøre den?

 

LES MER:

Olav Fykse Tveit med støtte til demonstrantene: – Vi får ikke puste

– George Floyd ville hjelpe vanskeligstilt ungdom

Vårt Land mener: Kristne må aktivt konfrontere rasismen