Det er forskjell på folk

Hildegunn Marie Tønnessen Seip

Høgskolelektor/stipendiat ved Ansgar Høgskole

Da vi var blitt over en milliard som holdt oss hjemme, kjente jeg et sug i magen. Vi var liksom en større gjeng enn noensinne. Etter det er India med flere kommet til. Koronaviruset er spredt til alle kontinenter unntatt Antarktis.

Viruset rammer oss alle i vår fellesmenneskelige sårbarhet og dødelighet. Vi er i dette sammen. Men på hver vår kant, og verden kan sannelig se ganske ulik ut fra forskjellige kanter.

Hjemme hos oss selv

Når vi følger den globale unntakstilstanden fra hver vår stue, er det åpenbart forskjell på hvor romslig og godt vi har det der. Selv i likestilte Norge. Trangbodde bydeler og tettbygde strøk rammes hardere av viruset her som rundt i verden.

Vi lærere som underviser hjemmefra, drøfter hvordan det forsterker ulike læringsvilkår. Elevene har ulik tilgang på PCer, arbeidsro og nettverk. Og hvordan er det å vise fram hjemmemiljøet når man logger inn på videochat med klassen? Vi mister det utjevnende ved å dele klasserom og bibliotek.

Varsler om skyggeepidemi

Forskjellene i hvordan vi har det med oss selv og de vi bor sammen med blir nå mer påtrengende. Noen blir mer alene, andre overveldende tett på. Det kan bety alt om hjemmet oppleves som hvilested eller fengsel.

UN Women varsler om en skyggeepidemi av vold i hjemmene nå i pandemiens fotspor. Hjemme er mindre hjelp tilgjengelig. Frustrasjonene og bekymringene i krisetid kan forsterke aggresjonen hos partnere og foreldre. Det meldes om økt pågang hos krisetelefoner i Frankrike, Argentina, Singapore og Kypros. Det trengs nye måter å varsle på, som kodeord når man går på apoteket.

Økonomiske og politieske ulikheter

I krisetider viser det seg hvem vi egentlig er, sies det. Noen av mestringsstrategiene passer også godt med stereotypiene om våre ulike land: Amerikanere hamstrer håndvåpen, østasiater følger ordre, mafiakarteller håndhever smittevern i Brasil. Og her i Norge savner vi hytta og bevegelsesfriheten, men blir stort sett med på dugnaden.

Mange av ulikhetene er nok ikke kulturelle så mye som de er økonomiske og politiske. Det velkjente fenomenet vi kaller sosial ulikhet i helse trer tydelig fram, i hvor ulike muligheter vi har til å holde avstand, vaske hender og få helsehjelp rundt i verden.

I den norske, offentlige samtalen kommer viktige bekymringer fram: For utsatte barn, minoritetsspråklige, rusmisbrukere, prostituerte og bostedsløse. Forståelsen for hvor dramatisk koronapandemien kan bli i verdens flyktningleire og slumstrøk synes å øke.

Det lukter diktatur

Samtidig har mange fattigere land en yngre befolkning og færre utsatt eldre. «Rikmannsviruset» rammet dessuten oss globalt sett privilegerte uvanlig tidlig – vi som lett kan fly langt. Man kan lure på om det bidro til så resolutte reaksjoner hos verdens ledere, i kontrast til mer utbredte helseproblemer som kontinuerlig rammer fattige først, som underernæring og annen smitte. Men nå som covid-19 brer om seg, står som ellers de fattigste mest utsatt til.

Demokratiske friheter er også utsatt, noe historien har vist. Autoritære grep er vanlige svar på kriser, et viktig bakteppe for vår hjemlige debatt om koronalov og fullmakter. I Ungarn slår opposisjonen alarm om at koronagrep gir president Orban nærmest uinnskrenket makt på ubestemt tid. Det lukter av diktatur, en bekymring Amnesty deler. Kinas koronahåndtering har fått ros for å være effektiv – men det gikk varsleren ille, og vi er vel fortsatt ikke sikre på hva myndighetene har fortalt og hva som hemmeligholdes.

Våryre foler?

Det er ikke til å komme unna at velstand gjør det norske samfunnet bedre rustet enn de fleste for kriser. Men den største rikdommen er tillit. En samfunnskontrakt som bærer. Fellesskap også nå som vi må lengte etter hverandre. Vil det vare så lenge at vi blir sånn, tro? At det føles utrygt å stå nær og håndhilse? Eller vil vi springe som våryre foler fra båsen når det igjen blir mulig å møtes?

Vi er alle sårbare og formbare, overgitt våre livsvilkår. Også unntakstilstanden skriver seg inn i oss. Den er, blant mye annet, en øvelse i å leve oss inn i hverandres liv og ikke ta noe for gitt.

LES MER:

• FN slår alarm om vold mot kvinner under koronakrisen

• Asbjørn Eidhammer om korona i Afrika: «Dei økonomiske følgjene er ikkje vanskeleg å sjå for seg»

• – Det blir spådd både skilsmissebølge og babyboom. Jeg håper det blir babyboom