Frels oss fra det onde

Merete Thomassen

Førsteamanuensis i liturgikk ved Det teologiske fakultet

Da jeg så smått begynte å skrive denne kronikken på forskningsopphold i Glasgow i midten av forrige uke, skalv jeg så på hendene av koronaangst at jeg hadde problemer med å treffe rett på tastaturet. Bokstavelig talt. Men torsdag ettermiddag, etter regjeringens pressekonferanse, måtte mine skjelvende forsøk på å skrive kronikk, og alt annet jeg ellers prøvde å jobbe med, brått legges til side. Alvoret ved koronaviruset slo inn over oss i all sin uvirkelige gru, og forskningsoppholdet mitt ble avslutta i løpet av en halv time.

Jeg bestilte flybillett, raska med meg bøkene mine fra kontorpulten på universitetet og stappa det jeg greide av klær og toalettsaker ned i koffertene mine. Avtaler, foredrag og intervjuer ble kansellert i en fei. Fredag morgen fant jeg meg sjøl på flyet hjem til Oslo, etter en søvnløs natt. Deretter bar det rett hjem i karantene. Og her sitter jeg nå, mentalt mørbanka etter dager der det har gått opp for de fleste av oss at verden kanskje aldri bli den samme igjen.

Trygghet er en illusjon

Jeg dro til Skottland for å forske på bønn. Men det var noe mer enn bønn som kverna rundt i hodet mitt de siste dagene i Glasgow: «Vuggesang» av Tove Ditlevsen. Det er et dikt eller en sang som blant annet synges av Kari Bremnes, og som jeg hørte mye på for noen år siden. Det tvang seg fram på forunderlig vis de siste kaotiske dagene.

På mange måter bruker Ditlevsen vuggesang-sjangeren ironisk. Gjennom vuggesanger vugger foreldrene barna i søvn ved å synge om trygghet og vern mot det onde. Men den tryggheten foreldre kan gi barna sine, er ofte en illusjon. De kan ikke, tross all god vilje, beskytte barna mot alt som truer. Dette røper Ditlevsen på brutalt vis. De to siste versene handler om hva som skjer når barnet en dag avslører illusjonen og forstår at mor og far ikke kan trøste, men er like redde som dem selv. Likevel forsøker foreldrene å holde på illusjonen, for barnets del, i visshet om at den ikke er sann:

«Så vågner du en nat og trøstes ikke

som før af vore kærtegnsømme ord.

Du ser den voksne angst i vore blikke,

og frygter første gang din far og mor.

Men denne nat skal gode lamper brænde,

og hjertets dør stå åben ind til vor.

Endnu kan intet ondt og farligt hænde

fra rædslens kolde verden udenfor.»

Illusjonen er brutt

Jeg tror mange av oss har fått en følelse disse dagene som kan likne den som Tove Ditlevsen tegner i sin vuggesang. Vi har brått forstått at det ikke er noen som kan trøste. Når sant skal sies, er det heller ikke så mange som forsøker. Ingen ber oss om å slappe av og beroliger oss med at dette kommer til å gå bra. Ingen forteller oss at vi ikke skal bekymre oss. Tvert imot, vi blir oppfordra til å bekymre oss mer. Det er ingen «kærtegnsømme ord» fra myndigheter og medisinske og økonomiske autoriteter. Riktignok holdt Erna Solberg pressekonferanse for barna i går for å berolige dem. Det var sterkt. Men vi voksne vet bedre. Illusjonen om at WHO, helsevesenet, velferdsstaten eller oljefondet er i stand til å berge oss fra katastrofer og kriser, er brutt. Kanskje for alltid. Vi ser den voksne angst i deres blikk på pressekonferansene. Vi ser at de frykter like mye som vi gjør sjøl.

I vakuumet kjenner jeg Gud

Og det er vel på høy tid at vi ser det. I helga ble jeg gjort oppmerksom på at 1, 7 millioner mennesker årlig dør av tuberkulose. Vi vet alle hva som skjer i Syria, på Lesvos og andre steder i verden. Vi vet inderlig vel hva Greta Thunberg prøver å si. Det går ikke bra. Det går virkelig ikke bra.

I dette vakuumet sitter vi nå. Mange av oss greier ikke annet enn å kjenne vakuumet, tomheten, angsten og fraværet av «kjærtegnsømme ord». Men nettopp fordi det ikke er noen som prøver å bysse oss til søvn i en illusorisk trygghet, skjer det noe annet. På forunderlig vis kjenner jeg mellom angstriene, at i vakuumet, i stillheten og fortvilelsen, der er Gud. Der er håpet å finne. Jeg greier ikke å finne så mange ord om dagen. Men jeg kan be, sammen med hele den verdensvide kirke, denne bønnen, skåret ned til beinet: Frels oss fra det onde! Og jeg setter all min lit til at den bønnen blir hørt.

LES MER:

[ Professor spår langvarig lockdown i Norge: – Ingen lignende erfaring i vår generasjon ]

[ Småbarnsmor med hjemmekontor: «Det startet idyllisk, men det varte i bare 20 minutter» ]

[ Kirkens Bymisjon: – Det er svært utfordrende for den psykiske helsen å bli overlatt til seg selv? ]

[ Psykiatriske pasienter ble sendt hjem etter koronasmitte på Lovisenberg Diakonale Sykehus ]

[ Koronaepidemien kan hjelpe på ensomhet, mener psykolog ]

---