Tallverdier og ekklesiologi
Den norske kirke har vært en del av den norske enhetskulturen. Det er den ikke lenger. Det gir seg utslag i kirkens tallverdier og en panikk rundt disse. Dette utfordrer til en ekklesiologisk refleksjon.
Folkekirken i Oslo er i ferd med å ramle sammen, skriver Magne Lerø i Dagens Perspektiv forut for årets Kirkemøte. Lerø viser til at i Oslo er ikke mer enn 48,7 prosent av befolkningen medlemmer av Den norske kirken mot 69,8 prosent på landsbasis. I Oslo er dåpsprosenten 27, det vil si at hvert tredje barn blir døpt i folkekirken. Disse tallene har utløst meningsrop i ulike retninger, og slik vil det måtte være når panikken brer seg, for panikk er det.
Når Lerø skriver at folkekirken i Oslo er i ferd med å ramle sammen, lurte jeg på hva han mente med folkekirke. Hvis kirken må ha et visst antall medlemmer for å være folkekirke, bør man jo kunne si hvor mange? Er det førti, femti, eller må det være over åtti prosent av befolkningen? Det er ikke underlig at han og mange med ham opererer på den måten. Ut fra en historisk tankegang omfatter kirken et helt folk. Slik var det den gang da hver nyfødt ble døpt og videre måtte konfirmeres. Inntil ganske nylig har vi tatt det som en selvfølge at folkeflertallet er kirkemedlemmer. Det preger tenkemåten at en folkekirken må omfatte de aller fleste. Dermed argumenterer Lerø og andre utfra at enfolkekirke er en numerisk størrelse. Imidlertid er folkekirken først og fremst en teologisk størrelse. Det handler om ekklesiologi, -om hva det vil si å være kirke. I konklusjoner basert på en gitt tallverdi for aktivitet eller medlemskap har mange brukt dåpen instrumentelt for å gi plass til en annen kirkeforståelse. Barnedåpen er for eksempel forsøkt tilpasset som noe man vokser seg fra istede for noe kirken skal hjelpe til at man vokser seg til. Ekklesiologien, dåpssynet og de gamle økumeniske avtaler får svingt seg, og det er ikke lett å henge med.
