Bønnesvar

En av mine oppgaver som frivillig informasjonsmedarbeider for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige i Norge, er å svare på henvendelser og kommentarer som kommer inn via sosiale medier.

For en tid siden ble det delt en kort video på kirkens Facebook-side som viste ulike personer som delte eksempler på ganger de hadde følt at Gud hadde vært der for dem. Første skoledag, foreldrenes skilsmisse og dødsfall i nær familie var noen av eksemplene. Det er ikke så ofte at videoer som denne får så mange kommentarer, men denne gangen var det et par. Det ene var: «Hvor var han under flodbølgen i Indonesia?»

LES OGSÅ: Setter Gud på tiltalebenken

Tapte nøkler. 

Ja, hvor var han da? Mannen til en venninne av meg har sagt at han ikke lenger tror på «the god of lost keys». Jeg hadde aldri hørt uttrykket før, men skjønte umiddelbart hva han mente. Altfor ofte så er det slik at vi som troende bruker eksempler på banale hverdagsmirakler for å «bevise» at Gud har hørt og besvart våre bønner. Tapte nøkler som dukker opp, busser vi rekker, eksamener vi består.

Men hvor er Gud når det virkelig røyner på? Hvor er han når vi står ovenfor bunnløs sorg? Uhelbredelig sykdom? Krigshandlinger? Kan vi snakke høyt om bønnesvar da? Om en kjærlig Gud som elsker alle sine barn like mye, men som likevel tillater dyp, langvarig og tilsynelatende uløselig urettferdighet?

Begrenser Gud. 

Ja. Jeg tror det. Og jeg tror vi bør det, i mye større grad. Hverdagsmiraklene er fine de, og de kan unektelig styrke og bevare tro, men jeg tror vi begrenser hvem Gud er og hva han kan utføre ved å holde oss på «nøkkelnivået».

Men for å forklare (og forsvare) bønnesvar, så må man nødvendigvis først ha klart for seg hva bønn er, og ikke minst, hva bønn ikke er. Jeg mistenker at mange av oss ser på bønn som en slags dispenser. Vi putter på en bønn, og forventer en umiddelbar velsignelse eller et direkte svar. Hvis noe er vondt og vanskelig, så vil vi at det skal fikses. Helst i går. Når det ikke skjer noe, så tar vi det som et tegn på at Gud ikke har hørt oss, eller at han ikke finnes i det hele tatt.

Vi er hans hender. 

Men bønn funker ikke sånn. Jeg tror at bønn er en måte for oss å ha kontakt med det guddommelige på. Hvis Gud er min himmelske far, så vil han gjerne ha kontakt med meg, og jeg vil gjerne ha kontakt med ham. Men det er ikke et redskap for å få det vi vil, når vi vil ha det. Det er ment som et redskap til å hjelpe oss å utvikle de guddommelige egenskapene vi har arvet fra våre himmelske foreldre. Du vet: kjærlighetsevne, kreativitet, omsorgsevne, styrke, tålmodighet …

Så egentlig handler det ikke så mye om oss, men om hvordan vi bruker disse evnene til å velsigne menneskene rundt oss. Vi er Hans hender. De gangene jeg har opplevd bønnesvar, i den grad jeg har gjort det, så har det nesten uten unntak vært når jeg har vært tilstrekkelig på bølgelengde med Gud til å få være svaret på en annen persons bønn. Så hvor var Gud under flodbølgen i Indonesia? Jeg tror han var i alle de menneskene som satte sine egne behov og sikkerhet til side og gjorde alt de kunne for å lindre, hjelpe og bygge opp igjen.

LES OGSÅ: Forsker på mirakler

Like sant som jeg er virkelig.

Andre bønnesvar kan være sjelefred. Lys i mørke. Trøst i savn. Styrke til å holde ut ting du ikke trodde var mulig. Alle disse er vanskelige å påvise vitenskapelig, men ikke desto mindre reelle for de som opplever dem.

Når har Gud vært der for meg? Når jeg har følt meg misforstått. Når jeg har vært engstelig. Når jeg har beveget meg i ukjent terreng. Når jeg har prøvd å rette opp feil jeg har gjort. Som oftest gjennom andre menneskers godhet, men noen ganger mer direkte. Bønn handler ikke om å forandre Gud. Bønn handler om å forandre oss.

LES OGSÅ: Grunnbok for vaksne