Palestinas historie

Imidlertid er det et problem at oppfatningene av denne konflikten i stor grad bestemmes av hvilke ideologiske eller religiøse posisjoner (for ikke å si skylapper) man har.

Uttallige innlegg på Verdidebatt.no har illustrert både manglende kunnskaper om de faktiske forhold og en utrolig vilje til å vektlegge påståtte guddommelige løfter som grunnlag for vurderinger av konflikten. Gjennomgående er også at Palestina av ulike grunner ikke finnes. Dette ser – selvsagt – feil. De følgende spørsmål (stilt av Palestina-skeptikere tidligere) og svar kan bidra til en viss oppklaring.

1. Hvem opprettet Palestina og når skjedde det?

Gjennom langt mer enn 2000 år har Palestina vært navnet på et geografisk område, ikke en stat. Det geografiske navnet er overført fra navnet på et folkeslag – filistrene (kjent fra bibelhistorien) – som fra ca. 1200 før vår tidsregning og i om lag 600 år kontrollerte en del av kyststripen fra Gaza by og nordover om lag til Jaffa. Innenfor dette området var det en allianse av fem byer, kjent som Filistia (filisternes land). Ut fra dette ga senere grekerne navn til hele området. Navnet ble videreført av romerne og araberne, selv om det ikke falt sammen med noen presis provinsinndeling i Romerriket eller under arabisk og tyrkisk styre. I den vestlige kristenheten ble navnet godt innarbeidet. Så godt at også sionistene opprettet organisasjoner til kolonisering av Palestina fra slutten av 1800-tallet. Og den prosionistiske avisa «Palestine Post» ble grunnlagt i Palestina i 1932.

I 1920 ble størstedelen av det mer upresise geografiske området Palestina vest for Jordanelva og et betydelig område øst for elva avgrenset og definert som et mandatområde av Storbritannia, Frankrike og Folkeforbundet. Av ulike grunner, blant annet hensynet til emir Abdallah som kunne lage vanskeligheter for den britiske kontrollen og innflytelsen i Midtøsten, ble området Transjordan skilt ut som eget mandatområdet i 1922. Dermed ble området vest for Jordanelva definert og godkjent av Folkeforbundet som Palestina fra samme år. Det er også dette området, innenfor de grenser som Folkeforbundet forholdt seg til, som fram til i dag kalles Palestina. Og som palestinerne definerer som sitt land og som de nå søker formell anerkjennelse av i FN.

2. Hvor gikk grensene for Palestina?

De mer presise grensene kan leses av kart fra mellomkrigstiden. Dette ville også være det selvstendige Palestinas grenser fordi mandatområdet bare skulle forvaltes av Storbritannia til befolkningen var moden for uavhengighet, jf. traktaten om mandater, art. 22.

3. Hva het den palestinske hovedstaden?

Jerusalem var administrativt sentrum i mandatet og naturlig hovedstad, også som hellig by for tre religioner.

4. Kan vi få navnene på 3-4 av Palestinas større byer?

Under mandatet var Jerusalem størst med nesten 100 000 innbyggere. Det fantes andre byer, som Haifa, Jaffa, Tel Aviv, Ramallah, Nablus, Nasaret, men få hadde mer enn noen titusen innbyggere.

5. Hvilken økonomisk basis hadde Palestina?

I 1922 var innbyggertallet ca. 800 000 (hvorav ca. 95 000 jøder). Viktigste næringsveier var i landbruket. Det ble produsert hvete, hirse, olivenolje og noe tobakk. Sitrusfrukter, særlig appelsiner, var viktig for eksport. Palestinas appelsiner utgjorde 1/7 av verdensproduksjonen og 75 % av landets eksport i 1933. Husdyrhold var også viktig, særlig småfe. Landet manglet de fleste viktige mineraler. Industrien var meget lite utviklet. Størstedelen av befolkningen bodde på landsbygda.

6. Hva var navnet på de tidligere lederne i Palestina, før Arafat?

Da mandatet ble opprettet var det nasjonale lederskapet i Palestina lite utviklet, selv om deler av området hadde hatt en viss uavhengighet (fra det osmanske riket) i løpet av deler av 1700-tallet. Panarabiske ideer sto sterkt og mange tenkte seg at Palestina ville bli en del av et uavhengig Syria fra Tyrkia i nord til Egypt i sør(-vest) og fra Middelhavet til Irak. Derfor kom viktige impulser fra Damaskus. Men det fantes fremtredende familier og personligheter som fikk ledende posisjoner i Palestina da det ble klart at en storsyrisk løsning ikke var mulig.