Liv Osnes Dalbakken

Lektor, Ulstein vidaregåande skule

Denne våren har synliggjort nordmenns sterke følelser for hytta. Aldri har det vært så om å gjøre å besøke hytta som da det var forbudt. Når fellesferien nå har startet, er det med lettelse nordmenn igjen kan leve ut hyttedrømmen ved sjøen eller på fjellet. Men for noen er følelsene ambivalente, for livet på familiehytta følger sin egen logikk, som ikke er så lett å forstå for den som trer inn i voksen alder.

Forskerne starter med interiør

I boka «Hytta. Fire vegger rundt en drøm» forteller sosialantropologene Marianne E. Lien og Simone Abram om sin forskning på den norske familiehytta, og de komplekse følelsene hyttelivet innebærer. Forskerne starter gjerne feltstudiet med å spørre hytteeierne om interiøret. Forskernes konklusjon er at på hytta finnes mange rare ting som ingen helt vet vitsen med, men hyttelivets sjel ligger nettopp der.

Hvis sosialantropologene besøkte familiehytta som min mann fikk med inn i ekteskapet, måtte jeg be dem sette av uker til feltstudier av interiør. Her finnes nok av antikke hjelpemidler til å holde flerfoldige husholdninger fra 1800-tallet i gang. Ved peisen står for eksempel et vaffeljern, et krumkakejern, et gorojern og enda to jern av ukjent funksjon. Oppå peisen står et antikt strykejern, en bærplukker, et troll, to menn med stokk, en bjørn, en utedo i miniatyr, en rev og en turbankledd eksotisk mann som lokker en slange opp fra en kurv. I rota over peisen sitter en julenisse og våker over det hele. Dette finner vi på knappe to kvadratmeter av hytta, og her er mange flere.

LEST DENNE? «Å kjære bil er i grunnen en allegori for selve livet, sier jeg, klar for lærekjæring med minstemann»

Hvem bestemmer?

Og nå nærmer vi oss selvsagt tema verdier og verdikonflikt. Antropologene forteller nemlig at det kan være vanskelig å komme inn i et godt etablert hyttefellesskap. De med lang familiefartstid har høyere status enn de som er inngiftet. De kanskje usynlige båndene i familien blir konkrete på hytta. Det er intrikate regler for hva som gjør oss til oss, så her kan det ta lang tid å få stemmerett. Sagt med andre ord: Turbanmannen på peisen lever utrygt, men når kan en inngiftet gripe inn?

Hytteliv i praksis

Verdikonflikten kan ytterligere tilspisse seg når det gjelder praktisering av konseptet hytteliv. Hvordan skal en dag på hytta se ut? Man skal selvsagt være ute, på ski eller til fots, med niste og termos. Dette er en grunnstruktur i min oppvekst, og dermed også hyttelivets fasit. Underlig nok er det ikke en fasit med to streker under svaret. Etter snart tretti år på svigerfamiliens maksimalistiske hytte, lar jeg meg fremdeles forbløffe over hvor minimalistisk en dag på hytta kan være.

Når min bedre halvdel trer over dørstokken, går han nemlig rett inn i sin barndoms familiemodus. Familien brukte hytta som et sted der en skulle slappe av og gjøre de små tingene. Og de kan gjerne gjøres innendørs, ja det er der den beste puslinga skjer. Så mens jeg står og tripper og lurer på om vi ikke snart skal kle oss for tur, har han all verdens tid der han rusler rundt i sin konserverte barndom. Han må først en tur ut i uthuset og se om det står bra til med den stadig voksende samlinga av utrangerte termoser og revnede hagestoler. Her faller han i kasserte staver, for der fant han eska med tegneserier. Han er borte for denne verden, og jeg gir opp og drar på tur alene.

Den andres perspektiv

Vi snakker om en årelang verdikonflikt. Det er visst ikke uvanlig. Løsninga er ifølge antropologene å erkjenne at det man selv tenker om å være på hytta, bare er ens egen fasit. Selv nære slektninger kan ha en annen, og en må prøve å ta den andres perspektiv. Så ja: Kanskje verden ble et bedre sted å leve hvis vi puslet litt mer. Kanskje skal vi studere lekseboka fra videregående enda en gang, og telle hvor mange innleveringer i norsk vi hadde i 1988, før vi blar i et gammelt ukeblad. Enn om vi prøver å finne den siste terningen, mens vi tar en bit sjokolade og undrer oss over hvor liten skrift det er i avisene fra 1972. Kanskje går det bedre med blodkar, stressnakke og magesår hvis vi gjør sånn passe lite når vi er på hytta. Jeg skal vurdere det. Etter en tur.

LES MER:

«Koronapandemien har gitt oss en sterkere opplevelse av hvordan ting er avhengig av hverandre»

Jonas Hansen Meyer mistet kontrollen over gossingen sin

Hytta er en del av folkesjelen