Jonas Meyer

Skribent og lærer

Koronasituasjonen har lært meg noe nytt om min evne til medmenneskelighet. Selv drikker jeg ikke alkohol og jeg ble fylt av skadefryd da jeg tenkte på alle de øltørste menneskene som ikke lenger kunne få tilfredsstilt sine behov ute på restauranter og utesteder. Til pass for dem, tenkte jeg. Det gosset meg.

De neste ukene var det stadig nye ting som gosset meg på samme måte. For eksempel da all fotball måtte opphøre. Jeg kan ikke fordra fotball, jeg syns det er en latterlig sport som får alt for mye oppmerksomhet i kulturen. Det gosset meg noe uhorvelig å tenke på all den tåpelige Manchester United-fansen, Liverpool-fansen og Arsenal-fansen som bare kan glemme å se noe til sin favorittunderholdning det neste halve året.

Mistet kontrollen

Men så begynte jeg å miste kontrollen over denne skadefryden. Jeg begynte å gosse meg over ting jeg ikke burde gosse meg over. Selv om jeg har flere venner som er freelansere og musikere, gosset det meg at denne yrkesgruppen tapte inntekten sin over natten. Jeg tror det kommer av at jeg alltid har misunnet dem som har turt å satse. Jeg har levd et vanlig A4 liv og vært forbannet på min innsnevrede tilværelse. Nå kan dere ha det så godt, tenkte jeg. Tror dere jeg har syntes det har vært gøy å stå opp 07.00 hver dag og komme meg på jobb? Endelig fikk jeg min hevn på freelanserne gjennom koronaviriuset. Det gosset meg helt sinnsykt. Og jeg hadde ingen dårlig samvittighet.

LES OGSÅ: Frode Grytten set ord på korona-isolasjonen - sjå, høyr og les det spesiallaga diktet «Naudbluss»

Gossingen begynte å leve sitt eget liv

Jeg merket at jeg ikke lenger kunne kontrollere gossingen. Det begynte å leve sitt eget liv. Jeg gosset meg over enhver ting, stort eller smått. Foreldre som ikke lenger kunne sende sine dårlig oppdratte barn i barnehagen og på skolen? Jeg gosset meg. Folk som skulle feire bursdagen sin og hadde leid inn utesteder? Mennesker som ble permittert fra jobben? Jeg gosset meg. Jeg begynte å skjønne hvor usympatisk jeg måtte fremstå om folk fikk vite om denne gossingen min. Jeg begynte å skjønne hvor usympatisk jeg faktisk var. En ting var å gosse seg over at skjenkestedene stengte, men hva da med de rusavhengiges situasjon og tilgangen til hardere stoffer? Jeg tør ikke engang å innrømme at jeg har gosset meg også over dette.

Jeg begynte å bli bekymret. Med alle konkursene og skilsmissene som vil komme nå i tiden fremover, så jeg for meg at jeg ikke kom til å gjøre annet enn å gosse meg langt inn i sommeren og høsten. Det skremte meg. Gossingen hadde tatt styring over meg og gjorde meg dypest sett ganske ensom. Alene på mitt hjemmekontor satt jeg og gosset meg hele dagen. Hva ville Jesus gjort i denne situasjonen? Jeg vet ikke, men han ville helt sikkert ikke gosset seg.

Indre smålighet

Det hele begynte å snu, da jeg forrige uke hørte Bent Høies tale til ungdommen. Opprinnelig hadde jeg gosset meg over at russen ikke fikk feire. Men Høies tale vekket en medmenneskelighet og en varme i meg, og jeg begynte å reflektere: Skadefryd kommer som regel av indre smålighet. Når man føler seg liten, vil man trekke andre ned på samme nivå. Da jeg var russ, følte jeg meg til tider miserabel. Jeg forstod meg aldri på høyttaleranlegg eller verdien av en fresh buss. Det var selvfølgelig fordi jeg selv ikke var lykkelig i russetiden at jeg heller ikke unnet noen andre en lykkelig russetid. Høyrepolitikerens tale fikk meg til å skamme meg over min egen skadefryd.

Men jeg kan ikke bare fjerne skadefryden over natten. Derfor har jeg begynt å se på gossingen min som en inngang til selverkjennelse. Hver gang jeg gosser meg er det en invitasjon til å gjøre et indre arbeid. I stedet for å gi etter for den søte gossingen, prøver jeg å dyrke frem forsoning og empati. Hvordan ville det vært om dette rammet meg, spør jeg meg. Hvordan ville det vært om det rammet mine nærmeste? Kan jeg forsone meg med at russetiden min ikke ble maksimal? At jeg aldri ble musiker? Metoden hjelper selv om resultatene kommer langsomt.

En dag i uken

Jeg er allikevel ikke klar for å gi helt slipp gossingen. Iblant trenger jeg avkobling fra det åndelige arbeidet, og lengter etter litt søt, belønnende skadefryd. Jeg har bestemt meg for å gi meg selv en dag i uken der jeg har lov til å gosse meg helt uten skam. Jeg tror det blir søndag.

LES MER:

Firebarnsmor og KrF-politikar skamma seg då ho ikkje meistra foreldrerolla: – Flaut å be om hjelp

Samlivspanelet: «Mine foreldre prioriterer heller å feriere enn å passe barnebarna. Er det lov å være skuffet?»

En av sju nordmenn sliter med å sove. Etter 16 år fant Anders Bortne løsningen