Det er lett å raljere med dem som på død og liv skal løfte fram noe positivt med en pandemi som så langt har krevd mer enn en halv million menneskeliv på verdensbasis, som har sendt millioner ut i arbeidsledighet, og som vil føre hundretusener flere ned i ekstrem fattigdom.

Like fullt er det bra dersom krisen avføder engasjert debatt om bedre og mer bærekraftige måter å organisere samfunnet og livene våre på. Som når sosialantropologen Thomas Hylland-Eriksen mener pandemien må framskynde en endring der vi søker «det langsommere livet, der det er andre verdier enn arbeid og forbruk som er avgjørende». Intet mindre.

Hans visjon, som mange vil avfeie som romantiserende og virkelighetsfjern nostalgi, er for andre bare en opplagt påpekning av at de siste tiårenes ville vekstøkonomi både ødelegger livsvilkårene for planeten, og forringer kvaliteten i våre daglige liv.

Kriser utløser nye løsninger

Vi vet uansett at koronapandemien, i likhet med tidligere globale katastrofer, kriser og kriger, vil utløse endring. Og ikke nødvendigvis til det bedre. «I hvilken retning forandringen går, avhenger av hvilke ideer som er i omløp», som forfatteren og aktivisten Naomi Klein påpeker.

I boken Sjokkdoktrinen viser hun hvordan katastrofer i blant annet Øst-Europa, Irak og New Orleans ble utnyttet av mektige krefter til å fremme en ekstrem privatisering og markedsliberalisme, slik det også ble gjort med katastrofalt resultat i en rekke latinamerikanske land på 1970- og 80-tallet.

Tegn gir håp om at koronapandemien kan gi et motsatt press. Den har understreket betydningen av sterke myndigheter og gode fellesskapsløsninger, med økt følelse av kollektivt ansvar for en utvikling mot mer rettferdige livsvilkår for alle. Samtidig har den grepet inn i de daglige livene våre på en måte vi ellers skulle tro bare kunne bli utløst av krig eller økonomisk kollaps.

Norgesferie og færre flyreiser

Mange av endringen handler om helt nære ting. Som når smittevernhensyn gjør at de aller fleste av oss denne sommeren er henvist til norgesferie, enten vi vil eller ikke. Vi ser dermed færre kondensstriper på himmelen enn på flere tiår, og kan dette være et potensielt vendepunkt, der den ville og klimaødeleggende veksten i jobb- og fritidsreiser med fly flater ut?

For selv med stadig mer utslippseffektive flymotorer, kan vi ikke lure oss til å tro at det er bærekraftig å fortsette akkurat som før, der nordmenn bare de siste 15 årene nesten har doblet antallet utenlands feriereiser.

Det betyr ikke at vi skal slutte å dra på ferie utenlands, som kan gi rike opplevelser, men disse reisene bør altså bli færre og mer langvarige enn våre hyppige, ovale weekendturer.

Oppsving for nære opplevelser

På bynær kveldsvandring i Lillomarka i Oslo fikk jeg i vår et slags positivt koronasjokk, da jeg plutselig befant meg inne i en fargerik skog av hengekøyer, barnestøy og lukt av pølser på gassbluss.

Sportsbutikkenes salgskurver bekrefter da også at dette nære og enkle friluftslivet har fått en renessanse under koronakrisen, samtidig som det meldes om rekordsalg av kikkerter og fuglebøker.

Ingen cruiseskip i fjordene

Dette blir også året der norske fjorder ikke er stinne av ruvende cruiseskip, med passasjerer som på hektisk landlov står i kø for å kjøpe trollsuvenirer og ta selfier foran stavkirker og fossefall.

Denne sterkt forurensende, globale båtfrakten er del av en tidvis usjarmerende masseturisme som nok er kommet for å bli. Men når antall cruisepassasjerer til Norge er firedoblet på 20 år, og turistene dessuten legger igjen påfallende få kroner til næringsdrivende på land, er det på høy tid at myndighetene benytter koronapausen til å regulere ned en overturisme som også tærer på felles naturressurser.

Hyttesinne avløst av kritisk debatt

Da Erna Solberg og Bent Høye koronastengte hyttene våre i påskeferien, gikk følelsene i spinn for mange, men mer konstruktiv var den påfølgende debatten om hvor mange, og hvor tett, hytter kan bygges før det ødelegger selve den naturen vi er der for å nyte.

For også her er veksten bekymringsfull. Mens en nybygd hytte i 1984 i snitt var rundt 62 kvadratmeter, har dette nå økt til 92 kvadratmeter, med bekvemmeligheter som ofte overgår det vi har hjemme. Nærmere en halv million hytter i Norge betyr mye for livskvaliteten til mange, men bidrar samtidig til ødeleggende press på biologisk mangfold.

Det er bare et drøyt hundreår siden halvparten av det norske fastlandet fortsatt var villmark, altså natur som ligger minst fem kilometer fra tyngre tekniske inngrep. Nå er andelen redusert til 11,5 prosent. Og villmarken vil bare krympe ytterligere, dersom kommuner fortsatt fritt skal få bestemme hvor mye raskere enn nabokommunen de skal få regulere nye hyttefelt, eller for den saks skyld infrastrukturkrevende vindmølleparker.

Sommerfugleffekt og endringsvilje

Koronapandemien har gitt oss en sterkere opplevelse av hvordan ting er avhengig av hverandre, i et komplisert samspill, der en liten hendelse ett sted kan skape en sommerfugleffekt som får katastrofale konsekvenser helt andre steder på kloden.

Da er det oppmuntrende at nesten en av to spurte i en undersøkelse Opinion har gjort for NRK, sier at de er villige til å gjennomføre like kraftige tiltak for å håndtere klimakrisen, som de vi har hatt for å håndtere koronakrisen. Og at tre av fire opplever klimaendringene som like, eller mer alvorlig enn koronakrisen.

Koronakrisen i seg selv vil neppe gi oss den verdioppvåkning som klodens overlevelse på sikt er avhengig av, men vi kan håpe den vil bidra til en sommerfugleffekt som skaper raskere endringer enn vi lenge har trodd var mulig.