Hyrde og flokk på hver sin sti

Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Vårt Lands syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.

Uttalelser fra Oslo biskop Kari Veiteberg har skapt uro i Den norske kirke. Denne uken tok en gruppe teologistudenter fra NLA-høgskolen til orde i Vårt Lands spalter. De opplever sin fremtid som prester i Den norske kirke som usikker. De er både usikre på egen motivasjon og på hvordan de vil bli behandlet. «Hvordan kan vi vite at det er rom for teologer (potensielt prester) som oss i Dnk, også om 20 år?» spør studentene.

Konservative under press

Gitt Veitebergs uttalelser om at hun ikke ønsker å ansette prester som ikke vil vie alle, er det ikke vanskelig å forstå studentenes uro. Hun har senere sagt at dette var høyttenking fra hennes side, noe som til en viss grad hjelper på situasjonen. Men fortsatt er det klart for alle at teologisk konservative synspunkter står under sterkt press i Den norske kirke.

Hegemoniet har rett og slett snudd.

Der det før var vanskelig for liberale å vite hvor man var velkommen, er det samme i dag vanskelig for konservative. Begge parter gjør klokt i å tenke seg 20 år tilbake i tid og se på hvordan majoritet og minoritet forholdt seg kirkepolitisk og maktmessig til hverandre, men også hvordan de så kirken som noe større enn uenigheten. Om ikke annet vil det gi et visst perspektiv på hvordan man selv bør tenke om og håndheve ens nye posisjon som enten flertall eller mindretall.

Nå er det viktig å forvalte makten på måter som ivaretar dem som befinner seg i en ny mindretallssituasjon

Forvalte makt

Hva betyr det at Den norske kirke er en folkekirke? Begrepet er i endring. I dag betyr det for eksempel ikke lenger at folket som nasjon er identisk med menigheten. Folk har derimot i større grad fått betydning av demokrati. Men det demokratiet kan ikke bety flertallsvelde. Det tar majoritetslisten Åpen folkekirke glimtvis innover seg, og avstår fra å tvinge gjennom alle sine primærstandpunkter. Det har en teologisk egenverdi at kirken kan holdes sammen på tvers av uenigheter.

I tillegg har det en praktisk verdi: For hvordan skal Den norske kirke skjøtte sine oppgaver om ikke et bredt spekter av ansatte kan finne sitt hjem der? Hvordan skal evangeliet bli forkynt, de døde begraves og hodene døpes hvis teologien blir så snever at det ikke er hender og hoder nok til oppgavene?

Veiteberg og dem som er enige med henne har på legitimt vis kjempet seg til en plass i midten av kirken. Nå er det viktig å forvalte makten på måter som ivaretar dem som befinner seg i en ny mindretallssituasjon. Hvis ikke det skjer, kan ikke Den norske kirke fortsette som folkekirke særlig lenge.