«Vitnemøtene demokratiserer kristendommen»

Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Vårt Lands syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.

Helt fra Hauge-vekkelsens tid har folk i Norge samlet seg for å fortelle og lytte til vitnesbyrd. Å forkynne evangeliet var i hovedsak forbeholdt prestene, noe som var regulert ved lov: Konventikkelplakaten av 1741. Etter hvert som vekkelsen vokste i landet, ble loven strengt håndhevet.

Imidlertid var det ikke forbudt å fortelle om sin tro. I skyggen av embetskirken vokste en folkelig møteform frem, der ordet var fritt og enhver kunne dele troserfaringer og bønneemner.

[ Bibelgruppe ville dele troshistorier – nå samler de hundrevis av unge ]

En egalitær tradisjon

Denne møteformen har stått sterkt i norsk lavkirkelighet helt inn i vår tid, både i Den norske kirke, på bedehusene og i ulike frikirker. Den bærer i seg selve kjernen i den motkulturelle tradisjonen i landet vårt: en egalitær, demokratisk tradisjon, der verken stand, kjønn, utdanning eller offentlig regulering fikk spille noen rolle. Makten i kirke og samfunn for øvrig måtte vike for folkets egne organisasjonsformer.

Kanskje har dagens gjennomorganiserte gudstjenesteliv i effekt blitt en uformell konventikkelplakat

—  Vårt Land

Vårt Land skrev i går om en fornyelse av vitnemøte-tradisjonen. Fire unge menn har tatt initiativ til å avholde månedlige møter i Oslo, og oppmøtet har sprengt alle forventninger. De fire vil skape en arena der vanlige folk kan få komme til orde med sin tro, og der vanlige folk kan høre på uten å passere for mange terskler.

[ Mener Hans Nielsen Hauge ble utsatt for et konservativt kupp ]

En uformell konventikkelplakat

For norsk lavkirkelighet har endret seg de siste årene. Professor i kirkehistorie Ingunn Breistein påpeker at møter i frikirkene og bedehusene har fått mer preg av at profesjonelle forkynnere snakker, og at menigheten ikke gjør det.

Steget opp på scenekanten har på alle vis blitt høyere, og kanskje har dagens gjennomorganiserte gudstjenesteliv i lavkirkeligheten i effekt blitt en uformell konventikkelplakat.

I en slik situasjon er det interessant at vitnemøte-tradisjonen får ny vind i seilene. Profesjonalisering av forkynnelsen har åpenbart fordeler, spesielt med tanke på teologisk kvalitetssikring. Men noe går også tapt. De fortellingene som ikke passer i malen og de erfaringene som henter sin kraft gjennom at de fortelles fra førsteperson, stilner. Unge mennesker som skal vokse inn i formidlingsarbeid får ikke prøve seg på en arena med lave skuldre. Og ikke minst: Det fellesskapet og den gjenkjennelsen som oppstår når mennesker deler sin tro får ikke vokse frem.

I en tid med synkende interesse for kristen tro, er en slik gjenoppdagelse av fortidens skatter lovende.