På tide å få historiene fram

«Frelsesarmeen hadde omsorg for alle andre enn sine egne», hevder forfatter Gullaug Pless.

Det er skarpe ord, men vi gjør klokt i å lytte til dem. Pless er et av mange «offiserbarn», som forteller om utfordringene med å vokse opp som barn av Frelsesarmé-offiserer på 1960- og 70-tallet. I helgen fortalte hun sin historie til Vårt Land.

[ Lilly Walle (94): Det var vi misjonærforeldrene som var de skyldige ]

Lå i tiden

Det er særlig to aspekter ved Frelsesarmeens tidligere praksis hun kritiserer: Det ene er hvordan familiene ble beordret til å flytte rundt altfor ofte, slik at barna ikke fikk anledning til å slå rot og etablere gode vennskap. Storesøsteren hennes flyttet elleve ganger på 16 år – selv bodde hun i syv forskjellige norske byer. Den andre kritikken forfatteren reiser, handler om hvordan hun og familien bodde på institusjonen Elevator i Oslo, som var en slags pionerinstitusjon hvor kriminelle levde forholdsvis frie liv, sammen med blant annet offiserer fra Armeen. «Å leve midt i et prestisjefylt sosialt eksperiment, gikk på bekostning av det fysiske og mentale», sier Pless til Vårt Land

Slike «sosiale eksperimenter» lå i tiden og var slett ikke noe særegent for kristne organisasjoner. Mye av kritikken mot den tradisjonelle institusjonaliseringen har dessuten hatt mye for seg. Det Pless påpeker er likevel at hensynet til barna kan ha blitt ofret i den idealistiske tankegangen.

Det er unektelig sider ved den kristne idealismen som har enkelte blindflekker.

—  Vårt Land på lederplass

Nestekjærlighetens bakside

Historiene slekter på historiene om misjonsbarna, som vi har fortalt om tidligere i år, gjennom tegneserien til Lene Ask, og den modige misjonæren og syvbarnsmoren Lilly Walle, som snakket åpenhjertig om hva hennes idealisme kan ha kostet barna. Og det er unektelig sider ved idealismen som har enkelte blindflekker – om den har en kristen motivasjon eller ikke. Idealistiske foreldre reiser ut for å gjøre det gode, men glemmer kanskje å tenke på hvilken pris deres egne barn betaler.

«Å følge ordren om flytte og dermed rive opp familien og reise fra sted til sted, har i store deler av historien blitt sett på som en plikt. Samtidig har det vært en tro på at den som ofrer alt får mangedobbelt tilbake», sier tidligere FA-offiser Emil Skartveit i dag. Et sterkt kall kan være et gode, men ikke om barnas hensyn settes til side.

Fortell historien

Historien om offisersbarna er ennå ikke skrevet i Frelsesarmeens historie om seg selv. Det er fint å se at Armeen tar selvkritikk og ikke bestrider Pless’ rett til å fortelle sin historie. Og sosialsjef Lindis Evja sier oppgjøret har skjedd «gjennom endring av praksis». Det er vel og bra, men det ville også kledd en såpass sentral og respektert organisasjon som Frelsesarmeen å ta dette oppgjøret tydelig på egenhånd i offentligheten.