Lilly Walle og mannen Jan, som døde for 14 år siden, var misjonærer for Misjonsselskapet i Kamerun i 15 år. Seks av de syv barna deres er født der. Barna ble sendt på skole til byen Ngaoundéré, en strevsom dagsreise unna. Under hele skolegangen var de bare sammen med foreldrene i sommer- og juleferier.
Tillit til Gud
I boka Punktum. Amen har Lilly Walle fortalt om sin hverdag preget av stor tillit til at hun blir sett og hørt av sin Gud. Hun har lest Vårt Lands intervju med Lene Ask som i boka O bli hos meg har tegnet fortellingene til ti misjonærbarn som forteller om omsorgssvikt. Nå forteller Lilly Walle om hvordan hun som mor opplever det å ha sviktet barna.
– Vi var klar over at eventuelle barn med tiden måtte gå på internatskole. Men var det så forferdelig? Gjør ikke mange barn i verden det? sier Walle om de tanker de gjorde seg – og ikke gjorde seg da de forberedte seg på et liv misjonens tjeneste.
[ Lene Ask tegner misjonærbarnas traumer ]
---
Lilly Walle
- 94 år, enke, syv barn.
- Var misjonær i Kamerun i 15 år sammen med ektemannen Jan.
- Skrev boka Punktum. Amen (Vårt Land forlag 2018)
---
Verdighet som mor
Først etter at foreldrene kom hjem til Norge, fikk de vite sannheten om internatskolelivet. Barna fortalte lite mens de gikk på skolen. De ville ikke gjøre mamma og pappa bekymret. Etter hvert kom barna med små drypp, og Lilly måtte innse at barna mente at misjonen hadde stjålet barndommen deres.
– Det er feil. Det var vi, mor og far, som var de skyldige. Vi hadde gått i misjonens tjeneste på misjonsselskapets premisser, og gjort det i god tro, sier Lilly i dag.
– Den erkjennelsen frarøvet meg min verdighet som mor. Jeg er merket for livet. Jeg kan ikke gi dem barndommen tilbake. Ingen unnskyldning kan rette opp skaden, sier Lilly i et oppgjør med seg selv.
Det var vi, mor og far, som var de skyldige.
— Lilly Walle
– Verken jeg eller mannen min gjorde noe med dette. Det var den eneste måten vi kunne ha barn på. De skal leve resten av livet med sine sår. Jeg kan gråte hver gang jeg tenker over det. Egentlig må jeg være glad for at jeg ikke har fått vite det før. Det kan bli lenge nok å bære den byrden. Men jeg savner Jan. Han døde for mange år siden. Denne byrden skulle vi båret sammen, sier Lilly.
Verken jeg eller mannen min gjorde noe med dette.
— Lilly Walle
Voldsomt savn
– Hvordan følte du selv avstanden til barna?
– Du kan skjønne vi savnet barna – noe voldsomt. Jeg husker den ene tvillinggutten skulle si adjø, jeg skjønte det var ille for ham, men «sånn er det bare» sa han med bedrøvet ansikt.
– Hvordan ble dere forberedt på dette i misjonærutdanningen?
– Det ble aldri snakket om. Jeg gikk på Misjonsselskapets skole for kvinnelige misjonærer i Oslo. Vi var alle forlovet med studenter på Misjonshøgskolen i Stavanger. Vi tenkte ikke så langt fram som at vi skulle ha barn, svarer Lilly.
Storesøsters ansvar
Hennes eldste datter Gro Walle har fortalt om oppveksten i boka Drømte jeg fløy (Energica 2015) som nå skal utgis på engelsk. Hun forteller om en kveld da hyenene knurret utenfor soveromsvinduet på internatet. Hun var vettskremt.
– Jeg tenkte på søsknene mine som lå på rommene sine og sikkert også var livredde. Jeg var bare ni år. Jeg kunne ikke gjøre noe for dem, og det ga meg følelsen av ikke å mestre det som var forventet av en storesøster. Jeg følte jeg sviktet dem, og det ga meg en underlegenhetsfølelse jeg bar med meg gjennom livet. At det var urettferdig å forvente så mye av meg, og at det var de voksne som sviktet, skulle det ta meg femti år å erkjenne, forteller Gro.
[ Lilly Walle: Det var eit kall, og det får du fordi du skal følgje det. ]
Kontrastene var store, og blant de 15-20 elevene var det også sterkt vennskap, moro og spenning.
– For å takle de mange vonde følelsene i livet på internatet, lærte vi å bruke galgenhumor som en ventil for frustrasjon og sorg. Det er noe afrikanerne er gode på. «Le tragedien opp i fjeset!», forteller Gro.
Mangelvare
Barna har villet skånet foreldrene i mange år.
– De sendte oss bort i Jesu navn, på en måte. Når man er ledet av et så sterkt kall, skjønner jeg at de gikk i den fellen, sier Gro.
De sendte oss bort i Jesu navn, på en måte.
— Gro Walle
Flere tiår senere dukket sårene opp og ville ikke lenger la seg fortrenge eller fornekte.
– Jeg har betalt dyrt gjennom ulike former for terapi. Det har også gjort at jeg selv er blitt terapeut. Samtidig er det ingen som ikke ser verdien av barndommen vår. Vi ble selvstendige og sterke. Det var også en form for frihet i dette livet, som ga oss større rom for utfoldelse enn det er å leve under foreldres beskyttende og overvåkende blikk. Men omsorg, bekreftelse og kjærlighet ble en mangelvare gjennom hele oppveksten, forteller Gro.
– De mørkeste historiene fra internatene forteller også om overgrep. Hva opplevde dere?
– Vi slapp unna overgrep. Men omsorgssvikt er ordet jeg bruker om misjonens ansvar i dette. Jeg opplever ikke at misjonen har tatt sitt ansvar. Min beundringer er stor over min mors mot og vilje til å stå fram med dette. De voksnes erkjennelse over denne fortiden og vilje til ansvar, gjør at hun står i et svært eksklusivt lite kor, sier Gro Walle.
