Kultur

Lene Ask tegner misjonærbarnas traumer

MISJONÆRBARN: Lange barneår i ensomhet. Overgrep og mobbing. Flere tusen norske barn har bodd adskilt fra familien på grunn av foreldrenes misjonskall. «O bli hos meg» er en tegnet dokumentar om hva det har kostet barna.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Tegneseriekunstner Lene Ask har intervjuet noen av misjonens norske ofre. I nært samarbeid med dem, gjenforteller hun deres traumatiske oppvekst i tegning og tekst. Rammefortellingen er en kortfattet norsk misjonshistorie som er tegnet i farger. Barnas historier er i gråtoner. Bokas tittel er hentet fra salmen «O bli hos meg». Salmens bønn til Gud er blitt barnas bønn til foreldrene.

Organisasjonsbarn

En av barna er Liv Kristin. Som voksen mottar hun et brev fra misjonsorganisasjonen der hun blir bedt om fortelle sin historie. «De kaller oss misjonærbarn, men burde kalt oss organisasjonsbarn for vi så nesten ikke foreldrene våre», forteller hun. Sammen med søsteren skrev hun et rasende brev.

Det startet kampen for å få organisasjonen til å ta ansvar for overgrep hun ble utsatt for. Da organisasjonen tilbød et forlik og en erstatning på en million kroner, var hennes krav at hun ikke vil tie om historien. Da ble det rettsak, og organisasjonen vant.

Kjære Rikard

I tre år har Lene Ask lyttet til historiene og sett bilder fra familiealbumene. Informantene hennes foretrekker å være anonyme selv om flere av dem er åpne om sine opplevelser også i andre sammenhenger. De har fått lese tekst og sett tegninger.

– Jeg har intervjuet ti personer. Den eldste er over 90 år, og den yngste er i 40-årene, forteller Ask.

Hun ønsker å løfte fram et bilde av forskjellige erfaringer fra ulike aldre, organisasjoner og kontinent. På spørsmål om hvordan ideen kom til, viser hun til sin tidligere bok Kjære Richard. I Misjonsarkivet i Stavanger fant Lene Ask brevene som Rikard Jakobsen, født i 1885 på Madagaskar, hadde skrevet til og mottatt fra misjonærfaren. Da faren dro ut igjen som misjonær, ble Rikard og to eldre søsken etterlatt på barnehjemmet Solbakken i Stavanger. Rikard var åtte år og så ikke faren igjen før ti år seinere. Kjære Rikard åpnet manges øyne for misjonens yngste ofre. Den ble kåret til årets vakreste bok og fikk sterke anmeldelser.

Lenes Ask, O bli hos meg

---

Undersøkelse

To undersøkelser gjort av tre misjonsorganisasjoner tidlig på 2000-tallet viste at:

En av fire opplever seg utsatt for ulik grad av omsorgssvikt og krenkende opplevelser.

28 prosent utsatt for mobbing.

18 prosent ble mobbet av lærer eller annet personale.

7 prosent utsatt for seksuelle overgrep.

I over halvparten av tilfellene av overgrep fikk ingen vite om det, og nesten ingen fikk hjelp.

Nær 60 prosent følte seg fremmedgjort og dårlig integrert ved hjemkomst til Norge.

Misjonsorganisasjonene har erkjent ansvar, men ikke rettslig erstatningsansvar.

---


Åpne sår

– Boka handlet om savnet sønnen følte. Etter at den kom ut, ble jeg kontaktet av flere misjonærbarn med ligende erfaringer som lå langt nærmere vår tid enn Rikards. Jeg skjønte at slike erfaringer fremdeles er et åpent sår for mange, forteller hun.

Ask påpeker at Bertram Jensenius allerede tidlig på 1970-tallet løftet opp misjonærbarnas skjebner med de to romanene Misjonærens sønn og Barna på Korsteig.

– Det var den første offentlige kritikken. Romanene lå tett opp til hans vonde erfaringer med å være født på Madagaskar og bli sendt hjem til barnehjemmet i Stavanger. Bertenius sa den gangen at det var feil at barna ble ofret for misjonens sak. I 1990 kom Berit Dahls Bortsendt. Kari Grasmo stod bak en utstilling som belyste det å sende barn på internatskole. Vårt Lands journalistikk har også vært viktig i denne sammenhengen, sier hun.

Offisielt lykkelig

I intervjuer her i avisen har Ask fortalt om sin oppvekst i «misjonshovedstaden» Stavanger. Som barn ville hun også bli misjonær. I dag er engasjementet knyttet til at hun ser misjon som et viktig kapitel i norsk kulturhistorie. Hun ønsker å løfte fram nye stemmer for å belyse erfaringene.

Lene Ask

Mariannes historie er knyttet til Madagaskar på 1960-tallet. Hun vokste opp med med en vedtatt familiefortelling om en lykkelig barndom. «For at foreldrene skulle orke å sende barna på internatskole måtte de ha et sterkt prosjekt. Den lykkelige barndommen var en del av det prosjektet,» forteller Marianne. Hun konstaterer at misjonsprosjektet er noe misjonærbarna må leve med resten av livet.

Motstemmer

– Mitt ønske er å nå ut til flere, ikke bare de som er interesserte i misjonsbevegelsen. Måten misjonsorganisasjonene har taklet kritikken på, kan vise hvor avgjørende det er å høre på motstemmer. Innad har det utviklet seg maktstrukturer for å holde skjult det som kan skade saken. Slike mekanikker er relevante i flere sammenhenger, ikke bare innenfor misjonen, sier Ask.

– Hvem tenker du på da?

– På NRKs Brennpunkt møtte vi det nylig i beretningene fra Jehovas Vitner og Smiths venner; usunne maktstrukturer der ledelsen kanskje har for stor makt overfor enkeltmennesker og barn. I lukkede miljøer som vil fremme en sak kan det være vanskelig å gjenkjenne maktmisbruk.

Lene Ask

Diplomatbarn

– Hva tenker du på med maktmisbruk?

– Først og fremst at kritiske stemmer skal tie, også hvordan varsler behandles. En ting er det som skjedde når barna ble plassert på internat. En annen sak er hvordan motstemmene blir møtt etterpå. Jeg ønsker ikke å spisse en debatt, men heller bidra til økt innsikt i barnets synspunkt, sier hun.

Noen av fortellingene handler om sviktende omsorg. Andre om kriminelle overgrep. Er ikke historiene vesensforskjellige når det gjelder maktmisbruk?

– Begge typer historier er med fordi de er en del av erfaringen.

– Hvor ellers i samfunnet tror du barn gjør slike erfaringer?

– Boka handler om misjon, men jeg tror diplomatbarn kan sitte med noen av de samme erfaringene, spesielt når det gjelder vanskene knyttet til det å komme tilbake til Norge.

Styrket bevissthet

– Hva er fortsatt uoppgjort?

– Misjonsorganisasjonene må ta inn over seg at dette ikke er noe de blir ferdige med. De som ble påført traumer lever fortsatt med det. Det er ikke noe som bare kan tilgis for så å gå videre. Fortellingene må bli en del av historien om misjonen, ellers er den ikke komplett.

Lene Ask

Ask mener det er en helt annen bevissthet om problemet i dag. I 2010 kom boka Med hjerte på flere steder om barn, misjon og flerkulturell oppvekst. Ask oppfatter boka som uttrykk for et sterkt ønske om å ta inn over seg og forstå den problematiske historien. Internatpraksisen ble avsluttet på 1990- og 2000-tallet.

Ask tror hennes nye bok først og fremst egner seg for voksne.

Etterlatte barn

– Jeg går ut fra at du lett kunne ha gjort boka enda svartere. Hvor viktig har det vært for deg å balansere?

– For meg har det vært avgjørende at de som har åpnet seg og fortalt har fått lov å være med i prosessen. De har sett tekst og bilder og sjekket om de kan stå for fremstillingen. De har følt at det ikke er plass for deres fortellinger i norsk misjonshistorie. Noen har fortalt historien før. Jeg ville også ha med noen som ikke hadde behandlet det før. Noen har kjent det vanskelig, men siden jeg var utenfra, og ikke en part i saken, har det lettet fortellingen.

Lene Ask

– Hvilke barn i dag har du tenkt på i arbeidet med boka?

– Jeg skulle virkelig ønske dette var tilbakelagt historie, men du ser hvor mange barn som er i en sårbar situasjon. Jeg tenker for eksempel på au-pair ordningen, der mødre etterlater barn i landet de kommer fra for å ta vare på våre. Jeg tenker på barna i Moria. Etterlatte barn er dessverre en altfor aktuell utfordring også i dag, sier Lene Ask.


---

Bok / tegneseriedokumentar

  • Lene Ask: O bli hos meg
  • Nocomprendopress
cover

---

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kultur