«Hvordan tenker du å få en rullestol ned de trappene der?» Kollegaen min ­peker mot en lang, gammel trapp som fører ned til konferanse­lokalet vi skal være i, og jeg innser med gru at heisen ikke går til denne etasjen.

Vi har to deltakere som bruker­ rullestol, og det vet både jeg og hotellet godt. De ansatte er heldigvis raske med å bygge en mobil rampe ned trappen før deltakerne ankommer, men jeg er ­irritert på både de ansatte og meg selv. Konferansen jeg ­arrangerer handler om mangfold i arbeidslivet.

Blindsone

Først tenkte jeg på hendelsen som en glipp. Senere­ har jeg innsett at det var det slettes ikke. Min og hotellets forsømmelse var et uttrykk for en blindsone hele vårt samfunn har: Funksjonssjåvinisme.

Funksjonssjåvinisme har ­paralleller med rasisme og sex­isme, på den måten at en hel gruppe diskrimineres basert på et bestemt trekk, i dette tilfellet nedsatt funksjonsevne. Funksjonssjåvinismen klarer ikke å anerkjenne hindrene i samfunnet for dem som ikke har full funksjon.

I likhet med rasisme er den strukturell. Det vil si at funksjonssjåvinismen er en integrert del av vår måte å forstå verden og personer med funksjonsnedsettelse på. Funksjonshemmede er de først i møte med samfunnets barrierer. Og de er mange.

Hver dag

De fleste jeg kjenner vil kalle konferanse-hendelsen for tilfeldig eller en uheldig glipp. Men for de som blir hindret av slike «glipper», er det nærmest dagligdags. Som med rasisme og sexisme, må funksjonssjåvinisme forstås fra perspektivet til dem som opplever det.

Samfunnet og dets mulig­heter er først og fremst tilgjengelige for oss uten funksjonsned­settelser. Om det ikke blir for mye styr for «oss», kan vi tilrettelegge for «dem». Det betyr at det er et sjansespill for en funksjonshemmet å skulle gjøre ting vi andre tar for gitt, som å på kino, på restaurant, eller komme seg til flyplassen til planlagt tid. Og da har vi ikke en gang begynt på utfordringene med å få seg jobb.

Tatt på sengen

For noen år ­siden kom boken Et helt halvt år ut, og tok alle damer over 40 år jeg kjenner med storm. Boken – og filmen – fikk massiv kritikk fra funksjonshemmede, fordi den portretterer en dypt ulykkelig mann som bruker rullestol, som ikke en gang får livshåp gjennom kjærligheten. Så uverdig er livet hans at han ender opp med å ta livet sitt, og hans kjæreste – uten funksjonsnedsettelse – ­arver rikdommen hans, slik at hun kan leve det livet han ikke kunne.

Det er et dypt problematisk budskap å sende, fra en forfatter uten funksjonsnedsettelse, til et publikum stort sett uten funksjonsnedsettelser. Like problematisk er salgs- og kinotallene. En mann som bruker rullestol så filmen på kino, og forteller­ at han følte seg skamfull da lysene ble slått på. Hva mente personene­ rundt ham nå? At livet hans ikke var verdt å leve? Han hadde et godt og meningsfullt liv. Men hvorfor skal bevis­byrden ligge på ham? Bokens forfatter og ­filmens produsent ble tatt på sengen av kritikken, noe som ­bekrefter at historien utspiller seg i vår ­kollektive blindsone.

Funksjonssjåvinisme

I ­vårens bioteknologi-debatt var KrFs slagord «Nei til sorteringssamfunnet» sentralt for å vippe flertallet over på sin side. Jeg har blandede følelser for slagordet, fordi vi allerede lever i et sorteringssamfunn. Funksjonshemmede sorteres ut hver dag. Ut fra kollektivtransport, ut fra kommunal ressurstildeling, ut fra sin nærskole, ut fra bunken med jobbsøknader, og ut i uføre­trygd.

I høst skal Stortinget diskutere om FNs konvensjon som sikrer funksjonshemmede like rettigheter i samfunnet (CRPD), skal integreres i norsk lov, slik som barnekonvensjonen og kvinnerettskonvensjonen. Et slikt vedtak vil være et steg fremover for funksjonshemmedes likestilling. Men hvis vi ikke anerkjenner blindsonen funksjonssjåvinisme, er jeg redd det blir en overfladisk debatt, med et dertil skuffende resultat.

Som i rasismedebatten, er det på tide å lytte før vi prater på vegne av dem som skal leve med konsekvensene. Jeg er med i en debattgruppe på Facebook, hvor mange ble fullstendig overrumplet da de ble konfronterte med sin egen funksjonssjåvinistiske argumentasjon i bioteknologi-debatten. Det var en blindsone for de fleste debattantene. Nå er tonen langt mer ydmyk.

Setter ikke fyr

I motsetning til kampen mot kjønnsdiskrimi­nering og rasediskriminering, som setter fyr i mange samfunnslag, har vi svært begrenset aktivist-overskudd når det gjelder funksjonsdiskriminering. Vi ser små blaff i nyhetsbildet, uten at vi egentlig tar oss tid til å diskutere bredden og dybden av problemet. Vi slår oss til ro med at det er taxi-næringen, ­politikerne eller arbeidsmarkedet som er problemet.

Saken er den, at om du mener funksjonsdiskriminering ikke er utbredt i samfunnet vårt, så er du sannsynligvis en del av problemet selv. Kollektive endrings­prosesser baserer seg på de ­individuelle.

Så la oss starte der.

Tonje Fyhn

PhD-kandidat Norce i samfunnspsykologi/blant lederne i Salt

LES MER: