I sterk medvind og med stor optimisme er Sp samlet til landsmøte på Hamar denne helgen. I takt med at partiet har tatt velgere fra nesten alle andre, øker både kritikken og presset på partiet. De siste ­dagene har det kommet kritikk fra venstresiden om «flørting med høyresiden». Årsaken er at Sp ikke er villig til å love seg bort til samarbeid med rødgrønn blokk i lokalpolitikken over hele landet.

Rødgrønn utroskap

Med stikktittelen «utro» presenterte Klassekampen torsdag en sak der Fagforbundet, som er Sps største bidragsyter, krever rødgrønn troskap av Sp. Fagforbundets Mette Nord sier det slik: «Vi har en klar beskjed til Sp: Dere må søke samarbeid med venstresida lokalt og i fylkene, og ikke gjøre hestehandler med Høyre og Frp i forbindelse med valget i høst».

Mette Nord, som også sitter i Aps sentralstyre, nevner ikke at hennes eget parti lokalt styrer både med Høyre og Frp i mange­ kommuner. Likevel vil hun innsnevre Sps muligheter til å gjøre­ det samme. Utspillet fra Nord er avslørende. Det fremstår som åpenbart at hun prøver å sikre Ap makt.

LES OGSÅ: Klima ble Sps debattvinner – nå fortsetter kampen i partiets korridorer

«Rundbrenner»

Interessant nok er blant annet Trønderavisa inne på noe av det samme­, ­under kommentartittelen «Rundbrenner eller maktkåt?» Selv om konklusjonen er at Sp utnytter sin vippeposisjon godt, er den under­liggende analysen likevel påvirket av en toblokks­tenkning. Når sentrumspartiet Sp søker makt beskrives det som «klassisk maktspill», der Sp er «på grensen til slu».

Det er to interessante aspekter ved disse uttalelsene. For det ­første blir det lagt til grunn at det er suspekt når landets tredje største parti utnytter sin maktposisjon som vippeparti. For det andre fremstår analysen­ helt blottet for en grunnleggende erkjennelse for at Høyre og Ap gjør nøyaktig det samme. Hele tiden.

For det finnes en rekke overraskende konstellasjoner rundt i kommune-Norge. Høyre og SV samarbeider, sentrumspartier samarbeider på kryss og tvers, og Ap og deler makt med Høyre.

De stores maktbase

Diskusjonen som går nå er ikke enestående. Det blir alltid mye verbalt bråk når et sentrumsparti rører på seg.

Grunnen er at sentrumspartiene har en viktig strategisk plassering. Deres bevegelser kan ­potensielt få store konsekvenser for Ap og Høyres maktbase. Dessuten kan bevegelser i sentrum bidra til å gruse en toblokks­tenkning som sikrer de store makt.

Derfor har det vært et økende­ press mot sentrumspartiene for å velge blokk, og holde seg ­lojale til disse. Blant annet fordi de store partiene frykter at nye lokale samarbeidsformer kan gi gode erfaringer som overføres til nye konstellasjoner på riksplan.

LES OGSÅ: Utålmodig Ada Arnstad: – Klimaendringene er her alt. Vi må handle nå

Økt polarisering

En annen viktig årsak til økt press på sentrum er økt polarisering i norsk politikk.

Frps suksess de siste årene er en viktig faktor for å forstå denne polariseringen. For selv om Frp akkurat nå sliter på målingene, har partiet over år blitt en viktig maktfaktor. Nå vokser partiet Rødt kraftig på den andre siden.

Når de politiske polene på hver side får større velgertyngde, dras de politiske løsningene ut mot fløyene, lengre bort fra sentrum.

Denne dynamikken gjør at avstanden fra fløyene til sentrum øker. Da blir det mer krevende å danne solide flertall som inkluderer sentrum.

Derfor øker Ap og Høyres behov for å kontrollere sentrumspartiene, og passe på at disse ikke er på drift over den såkalte «midtstreken». Derfor problematiserer de «blokk-overskridende adferd», og bidrar til at det nærmest er suspekt når sentrum samarbeider litt hit og litt dit.

De stores frihet

Selv tar Høyre­ og Ap seg store friheter når det gjelder valg av partnere. Før valg lover de sjelden hvem de til slutt vil velge å samarbeide med. Både i lokal- og rikspolitikken.

Det beste eksemplet er Erna Solbergs egen regjering. Selv om Solberg har brukt betydelige krefter på å få Venstre og KrF i regjering, ville hun selv aldri love de to sentrumspartiene troskap før valget i 2013. Tvert imot ville hun ha mulighet til å gå begge veier. Til slutt valgte hun Frp som regjeringspartner.

Toblokksystemet er en fiffig­ konstruksjon, fordi sentrum i praksis nøytraliseres. Det setter­ Høyre og Ap i en suveren posisjon, og påtvinger andre sterke føringer.

For sentrumspartiene betyr det tap av valgmuligheter og vippe­makt. I stedet havner de på en fiktiv ytterfløy i en stor, fastlåst blokk. Noe som naturlig nok begrenser innflytelse på helheten. KrFs situasjon i regjeringen Solberg er et godt eksempel.

LES OGSÅ: Ulmende klimaopprør i Sp – varsler oppgjør på landsmøtet

Sp-nei

Det er denne blokk-tvangen Sp nekter å la seg styre av, fordi den ødelegger partiets kraft og makt.

Trolig vet også Sp at om de noen gang skal makte å utfordre de stores blokkpress og utvide­ eget handlingsrom, så må det være akkurat nå. Partiet er stort og Ap er totalt avhengig av dem.

Dessuten ser Høyre ut til å forstå at Sp mener alvor. For kort tid siden fredet Høyre Sp i lokalvalgkampen. Slik håper Solberg at Høyre og Sp kan finne hverandre i fylkes- og lokalpolitikken mange steder etter valget. Dessuten håper statsministeren å slå inn en kile mellom Sp og Ap.

Akkurat nå kan Senterpartiet gjøre akkurat som de vil. Særlig dersom Venstre og KrF fortsetter å vake rundt sperregrensen. Da styrer Sp nærmest enerådende i sentrum.

Så vil de store fortsette sitt ­arbeid for å sementere blokkene i norsk politikk. Men i grunnen er det underlig. For jo tydeligere deres byggeprosjekt blir, jo mer tydelig framstår det som maktbruk. Det er det Sp som tjener på.

Fagforbundets presisering - lagt til lørdag 23. mars: 

Fagforbundet presiserer at «Mette Nord sier nøyaktig det samme til Sp og SV, vel vitende om at særlig Ap samarbeider med H og Frp i flere kommuner».

Dette var imidlertid ikke med i hennes utspill i Klassekampen, som var rettet mot Sp.