Verdidebatt

Er 'Livstegnet' god luthersk teologi?

Det er klart at luthersk teologi må være åpen for nytolkninger i nye kulturer. Men gjør biskopene dette med basis i Bibelen?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Kjell Arne Morland

Sokneprest

Biskopene sørget for å utgi heftet Livstegnet om dåpen like før påske i år. De sier at de «forsøker å formulere sentrale sider ved dåpen» (s 9).

Når de i Vårt Land blir anklaget for å framføre bare halve sannheten om dåpen, beroliger biskop Olav Øygard alle lesere av Vårt Land den 20. mai med å hevde at dette er god luthersk teologi. Jeg må si at dersom han har rett i det, så strekker han rammen av hva som er god lutherdom så langt, at det er vanskelig å kjenne igjen Luthers engasjement når det gjelder dåpen. Jeg vil begrunnet det i fire punkt.

Må kunne forvente mer

1. Luthersk teologi har helt fra starten vært preget først og fremst av at den forsøker å være skriftnær, slik at man forsøker så langt det lar seg gjøre å utlegge skriftens anliggender så trofast man makter det. Det er derfor forbausende at Livstegnet bare siterer åtte bibelvers om dåpen, og aldri gjør forsøk på å utlegge betydningen av dem. De opptrer som belegg for tanker som etableres på egen hånd.

Mer påfallende er det at når man siterer Dåpsbefalingen i Matt 28, skriver man at «befalingen om å døpe mennesker «til Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn» var en del av oppdraget Jesus gav sine disipler» (s 9). Men hva så med oppdraget om å gjøre til disippel, og oppdraget om å lære dem å holde (NB) alt det Jesus har befalt? Det er altså bare en tredjedel av befalingen som utdypes i det følgende, med fire avsnitt mot slutten som forsiktige unntak.

Selve hovedteksten om dåpen i Rom 6 forbigås nesten i stillhet på en ensidig måte (s 13), og programordet i Mark 16,16 nevnes ikke i det hele tatt. Jeg kommer tilbake til disse tekstene, men så langt kan vi slå fast: Biskopene gjør ikke noe forsøk på å opptre som bibeltekstutleggere som er forpliktet på en bibelsk helhet. Jeg kunne forstå det dersom det gjaldt en folder som skal legges i hendene på foreldre som lurer på om de skal døpe barnet sitt. Men dette heftet presenteres i forordet som et «ressurshefte for felles samtale og refleksjon blant kirkelig ansatte, menighetsråd og frivillige». Da må man kunne forvente mer.

LES OGSÅ: Atle Sommerfeldt: Bispemøtet ønsker en større samtale om dåp i vår kirke. Nå gir vi ut et hefte om dåp

Man må ikke gjøre spedbarnets ordløse tillit til et ideal for voksne

2. Luther så sin hovedoppgave i det å forkynne til tro, slik at samvittigheter kunne trøstes og man på en aktiv måte kunne gripe om Guds løfter og ta dem til seg. Biskopene, derimot, skriver forsiktig at et spedbarn kan ha tro «ubevisst, men like fullt virkelig» (s 14). De trøster alle lesere med at troen kan ytre seg så ulikt, hos noen tar den form av visshet, hos andre er den blandet med tvil og usikkerhet. (s 16-17). Ja, til usikre mennesker kan man si mye trøstefullt om at troen er god nok selv om den er svak, men oppdraget er vel ikke å gjøre det til et ideal? Luther skriver i sin store katekisme: «Om du bare lar dåpsvannet renne over deg, så har du ikke tatt imot dåpen på en slik måte at det gagner deg (...) Uten troen er dåpen til ingen nytte» (avsn 34-35).

Alt etter som man vokser til, må man utfordres til å la troen være bevisst på en måte som passer til den alder man er i. Det barnet er et forbilde i, er å demonstrere at Guds gave gis fullt og helt av nåde, uten at vi har gjort oss fortjent til det. Det trenger vi voksne å høre, ikke for at vi skal slappe av, men for at vi ikke skal fortvile når vi tar opp kampen og synes vi kommer til kort så altfor ofte. Jeg finner ikke klare ansatser til en slik tenkning hos biskopene. Hva er det da meningen at trosopplærere skal gjøre for det døpte barn? Skal de nøye seg med å trøste dem med at de er gode nok kristne uansett hva de tenker om Gud og hva de gjør, men at de godt kan berike livet ved å engasjere seg i kirkens liv dersom de selv ønsker det?

Mens biskopene beroliger til trøst, maner Paulus til krigsinnsats

3. Luther lot seg forplikte av Paulus sine dåpsvers i Rom 6 på en helt annen måte enn biskopene. De skriver så lovende at Paulus kan «si at «alle vi som ble døpt til Kristus, ble døpt til hans død» og «begravet med ham» og at vi derfor skal «være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans (Rom 6,3-5 på s 13). Men dette utlegges altfor ensidig, for vekten legges fullt ut på at vi døpes til enhet med Kristus og får del i den fred og forsoning og seier over døden som han gir. Altså får vi del i store gaver. Godt poengtert. Men når Paulus selv skal oppsummere, skriver han i v12-13: «La altså ikke synden herske i den dødelige kroppen deres, så dere følger kroppens lyster. Og still ikke lemmene deres til tjeneste for synden, som våpen for urett. Men still dere selv og lemmene deres til tjeneste for Gud, som våpen for det som er rett». Mens biskopene beroliger til trøst, maner Paulus til krigsinnsats.

Biskopene har noen avsnitt om synden på s 12. Men fokuset legges ganske snart på tanken at arvesynd er det å «fødes inn i en sammenheng hvor synden har makt». Dermed kommer den personlige side ved kampen helt i skyggen av Guds oppgjør med den kollektive syndsmakt. De skriver at dåpen gir syndstilgivelse, men ikke at vi kalles til å kjempe mot den i vårt personlige liv.

Rett skal være rett: Saken nevnes svært kort i et avsnitt nederst s 17, men det er så lite betont at den lett kan forsvinne blant alt det andre som skrives. Men dette er en så viktig side ved dåpen at den fortjener å være en hovedsak! Har biskopene glemt å lese de siste avsnittene i Luthers store katekisme om dåpen (avsnittene 62-82)? Eller har de glemt det han skrev i sin traktat om dåpen fra 1519: «For der dette ikke skjer, der vi ikke lider og blir oppøvd, der overvinner den onde natur mennesket, slik at dåpen blir det til ingen nytte, det faller i synd og blir et gammelt menneske som før» (pkt 9).

LES OGSÅ: Eiliv A. Larssen: Kirkens «newspeak» om dåpen blir mer og mer umulig for meg

Skal vi slå oss til ro som trygge sofakristne?

4. Den alvorligste innvendingen har jeg spart til sist. Dersom vi spør biskopene om hva som står på spill dersom man ikke blir døpt og får kunnskap om hva dåpen betyr, vil de vel svare som i innledningskapitlet: «Vi må spørre hvordan dåpen kan møte menneskers livsfølelse og gi trygghet og forankring i en urolig og omskiftelig verden. Dåpen er en motvekt til krav om prestasjon og effektivitet, og gir oss en ny identitet bygd på nåden i Kristus» (s 9). Hvis dette er alt, faller vi inn i rollen som samfunnsnyttige terapeuter som skal bidra til at mennesker lever godt med seg selv og sine begrensninger. Dette er en viktig oppgave. Men stopper man der, kan man vel slå seg til ro som en trygg sofakristen? Dersom vi tar motivet med kampen på alvor, derimot, blir horisonten utvidet på en måte som ikke er mindre aktuell: Vi lever i en verden som roper på mennesker som kjemper mot egoismen både hos seg selv og i alle slags relasjoner.

Men det står mer på spill. I slutten av Markusevangeliet står det følgende: «Den som tror og blir døpt, skal blir frelst. Men den som ikke tror, skal bli fordømt» (16,16). Her står det at det som står på spill, er frelse eller fortapelse, fordi det er to utganger på livet. Da er dåpen viktig, men enda viktigere er det å tro på det som dåpen gir! Hva sier biskopene om et slikt perspektiv? De drøfter på side 13 formuleringen fra Augustana om at «dåpen er nødvendig til frelse» og skriver: «Poenget i denne formuleringen er at dåpen er det middelet til frelse som Gud har gitt oss. Men vi kan ikke legge begrensninger på Gud og hans frelse. I tillit til Gud legger vi alle mennesker i hans hender. Men Gud har bundet sin kirke til å døpe og forkynne frelsens evangelium knyttet til dåpen». Jeg har tygget på disse setningene mange ganger. Hva er det som impliseres her? At Gud til sist likevel vil frelse alle mennesker, slik at det ikke er nødvendig verken å være døpt eller å tro?

Evig liv står på spill

Det har blitt antydet i Vårt Land at det ligger som et premiss under bispeheftet at man parkerer all tale om fortapelsens mulighet. Dette avvises av Olav Øygard som en så uvesentlig innvending at han ikke vil gå inn på den. Men her må nok biskopene tenke seg om på en helt annen måte. Det har alltid vært slik at luthersk teologi har ment at det er det evige liv som står på spill. Det er derfor kirkens folk må tilby frelsens gave i form av en ufortjent dåpshandling som man resten av livet kan ta sin tilflukt til i tro og forsøke å leve opp til i kampen mot synden.

Det er klart at luthersk teologi må være åpen for nytolkninger i nye kultursituasjoner, men endringer må vel skje med basis i Bibelen? Når dagens tilpasning består i å skrelle unna viktige hovedanliggender der, er det grunn til å spørre om det kan kalles god luthersk teologi. Nådetilsagnet er helt sentralt for Luther, men det er jammen mange andre aspekter også. Da Luther skrev sin traktat om dåpen i 1519, brukte han første halvdel til å betone kampen, og først i siste halvdel betonte han troen som knytter seg til Guds løfte. I den avsluttende setningen er det likedan (mine kursiveringer): «La oss derfor vandre i gudsfrykt, slik at vi kan beholde Guds nådes rikdom i en fast tro, og glade takke for hans barmhjertighet i all evighet. Amen» (pkt 20).

LES MER OM DÅPSDEBATTEN:

Geir Hellemo: «Ikke så smart av biskopene å snakke om hvor vanskelig det er å forstå dåpen»

Biskop Øygard: Jeg tror og håper Eiliv A. Larssen vil finne at «Livstegnet» svarer til hans ønsker

Knallhardt ut mot den nye dåpsteksten til Bispemøtet – mener den er ubegripelig

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt