En vanskelig død

På Høyres landsmøte denne helga er dødshjelp en av sakene når partiet skal vedta sitt nye prinsipp-program. Flere lokallag vil nemlig skrote partiets klare nei til aktiv dødshjelp.

Programkomiteen vil videreføre formuleringen om at «alle har rett til en verdig død» og at partiet «sier nei til aktiv dødshjelp». Andre, blant annet Oslo Høyre, vil stryke hele 
punktet.

LES OGSÅ: Slik får Erna Solberg og Høyre nå et oppgjør om dødshjelp i fanget

Dette kommer

Årsaken til at enkelte i Høyre vi fjerne nei-standpunktet, sier noe om hva vi kan forvente framover. De regner med at det er mye som vil skje, og at det er uklokt å «binde opp» en verdiformulering som skal stå i mange år.

Debatten om dødshjelp er så vanskelig at man helst unngår den. Men døden må snakkes om med like stor respekt, innestemme og ærbødighet som vi gjør om livet.

Frp er på linje med folket, for nordmenn er stadig mer positive. En undersøkelse Ipsos MMI gjennomførte for Dagbladet tidligere denne måneden, sa 77 prosent av de spurte at de er positive til aktiv dødshjelp. Målingen viser at 25 prosent sier ja til aktiv dødshjelp uten forbehold. 52 prosent sier ja i spesielle tilfeller som ved alvorlig sykdom. 23 prosent sier nei.

Sterke historier

Målingen ble tatt opp etter avisas historie om Inger Staff-Poulsen. Hun mente at pasienter med store lidelser bør få rett til å hjelpes ut av livet, og skrev en kronikk som sto på trykk etter at hun var død. Staff-Poulsen hadde uhelbredelig kreft, og i kronikken som ektemannen sendte til Dagbladet fire måneder etter at hun døde, beskrev hun sitt ønske om å få avslutte livet.

Historien til Inger Staff-Poulsen er svært sterk, og gjør inntrykk. Debatten om dødshjelp oppstår ofte etter enkeltskjebner som blir fortalt. De historiene er viktige, men kan overskygge den overordnede, etiske debatten.

LES OGSÅ: Flere positive til aktiv dødshjelp, KrF-Bekkevold reagerer

Frykten

I Norge er ingen form for aktiv dødshjelp tillatt, verken eutanasi eller assistert selvmord. Behandlingsbegrensning, som tidligere ble omtalt som passiv dødshjelp, er derimot tillatt. Leger er motstandere av aktiv dødshjelp.

Flere land åpner for at du selv skal bestemme tid for å forlate livet. Både eutanasi og legeassistert selvmord er lovlig i Nederland, Luxembourg, Canada og Colombia. Eutanasi er tillatt i Belgia, legeassistert selvmord er tillatt i noen amerikanske delstater. Flere har reist til Sveits for å dø. Den kanadiske Oregon-modellen forutsetter at pasienten som ønsker å dø, skal ha en forventet levetid på mindre enn et halvt år, i tillegg til flere andre krav for få innvilget 
ønsket.

LES OGSÅ: Snudde om aktiv dødshjelp etter feltarbeid

Flytter grenser

Når noe blir tillatt, blir det etter hvert akseptert og normalisert. I dag er aktiv dødshjelp ikke kontroversielt i Nederland, hvor det har vært lov siden 2002.

Der fikk 83 mennesker med psykiske lidelser hjelp til å dø i 2017. Det er en statistikk som er særdeles vanskelig å forholde seg til. Å åpne for muligheten til å velge å dø, legger et press på mennesker i en ekstremt sårbar situasjon. Kanskje blir det også en sovepute for samfunnet. De burde heller få hjelp til å leve et godt liv som mulig med sykdom. I denne sammenhengen kan rett til å dø føles som en plikt til å dø. Følelsen av å være en byrde for familien og for samfunnet kan bli så sterk at man føler seg tvunget til å ta det valget, når det er lov. Dette er en av de aller mest problematiske siden ved å gjøre aktiv dødshjelp lovlig.

Grensepassering

Hva er det som gjør at grenser for hva vi mener er rett, flyttes? Teknologi er en ting. Autonomi er noe annet. Selvbestemmelse er et forholdsvis nytt fenomen i det moderne samfunnet. Legger du skjebnen i Guds hender? Lar du naturen gå sin gang? Avfinner du deg din skjebne og sykehusets smertelindring?

Hvis man skal bestemme over eget liv skal man også bestemme over egen død. Teknologisk og medisinsk har vi større mulighet enn noen gang til å ha kontroll over livet. Da har vi også større kontroll over døden.

Det som kan bli borte på veien er samfunnets etiske refleks. At vi har rett til verdighet også når vi er hjelpeløse syke eller døende.

LES OGSÅ: Et helt halvt år stiller spørsmål om hva som er et verdig liv. Konklusjonen er at det i hvert fall ikke lar seg kombinere med å havne i rullestol.

Klinisk

For dødshjelpdebatten går rett inn i kjernen på hva som er et godt liv og hva er en god død. De fleste av oss har folk nær oss som har lidd, og vi leser historier som berører. Ingen sier det er enkelt. Men det er en debatt som også motstandere av å hjelpe noen til å dø, må gå inn i. For enkelthistoriene må ikke danne grunnlag for lovgivning.

Vi blir overrumplet når noen vi kjenner blir alvorlig syke. Da kan smerten, lidelsen og fortvilelsen fortrenge de viktige, prinsipielle spørsmålene.

Vi må sørge for at det ikke skjer. Til det er livet og døden for viktige temaer.